Sånn er livetOpprettet av Gislaug fre, april 09, 2010 13:59:35
Steinene i ura akkumulerer sollyset og
fylles av energi...
De hvisker seg imellom, først litt
prøvende usikre,
men etterhvert mere tydelig. «Er det
våren? Er det våren som har kommet?
-Jo det er våren, den er kommet!»
Tålmodig ligger de slik og lar solen
smelte hver frossen partikkel i seg.
Helt og fullt har de akseptert sin
plass der de ligger,
og når solen skinner sine kaskader av
vårlys rundt dem,
er det som om de smelter sammen med alt
som er,
og sammen skaper naturen en
flerdimensjonell symfoni.
Det er naturen som synger,
som spiller og maler sitt eget
akkompagnement.
Og midt i dette sitter jeg, og spiller
på mine ord,
mens sola nynner grunntonen
og hele denne sangen fylles av
kjærlighet
til seg selv og til hverandre.
Råttent løv har sin plass
visne grener likeså
mellom nye spirer av tidlige vårplanter
og gress,
og jeg undres: Ser fuglene som synger
uavbrutt rundt meg,
dette vårens vidunder?
Og mens jeg undres,
poserer knoppende grå grener mot en
skarp mellomblå himmel,
som for å bevise at; Jo, de ser.
De ser, og de vet at tiden er uviktig.
Øyeblikket er alt.
For øyeblikket er det eneste som
finnes
og tilhørigheten til hverandre gjør
naturen vakrere enn noe diamantsmykke,
selv om det meste ennå er grått og
dødt etter vinterens gys.
Det grønne velter ikke frem riktig
ennå,
men det er der like fullt.
Solen lar gleden vokse fram,
og i denne gleden vokser alt som
allerede er,
men som ennå er usynlig, frem og blir synlig.
Så hvorfor er jeg glad når det jeg lengter etter å se, ennå ikke er synlig?
Fordi jeg vet
at våren er her,
og at alt vil grønnes,
og varmen kommer,
og at i denne min glede, er det alt
gror.
Gleden er som solen;
Lysgiver, varmende,
og bent ut strålende
nytes i øyeblikket,
og samtidig en skapende faktor for livet selv.
Sånn er livetOpprettet av Gislaug fre, april 02, 2010 13:45:12Nye dager
fordrer nye tanker.
De biter seg fast i morgengryet
og vokser seg sterke utover dagen,
slik at alle som tenker dem kan se;
det er ny dag, en ny tid.
Slipp ikke lyset frem før det selv vil
Mørket hviler i sin egen trygghet
Tankens adspredelse
hviler ikke lengre på skuldrene
til den som eier den,
men på urkraften selv,
den som hviler i hver duggdråpe,
hvert kattespor i snøen,
og i hvert spirende frø
som dveler i det råtne gresset.
Jeg tenker ikke lengre på tingene som var
men på dagene som kommer,
og finner ingen hvile i dem.
Tilbakelent sitter jeg
med den nye dagen i hendene og tenker;
Den nye tid er nå.
Det har den alltid vært. Den kommer ikke,
for det er dette nået,
som er nytt.
Og jeg selv biter meg fast i morgengryet
som for å prøve å holde det fast
som for å prøve å eie det.
Men i det jeg griper det,
er det borte
og jeg forstår at jeg er
alene med tiden min.
Den er like flyktig som en luftspeiling.
Som en svamp trukket med kaldt vann
til å vaske kroppen med
gnir jeg inn den lille biten av virkelighet
som jeg kan fatte;
At den nye tid er kald og vond
inntil jeg finner et varmere sted.
Men dette stedet vet jeg ikke av, tenker jeg,
mens jeg varmer fingrene over bålet
i min egen sjel.
For i dette nået
eier jeg bare meg selv
og den nye tid
forteller meg dette.
MotstrømsOpprettet av Gislaug fre, april 02, 2010 13:40:03Det er ingen hvile
under stjernene
før dagen har falt til ro
og jeg hviler i mitt egent fjell
for å søke ly
der ingen ser meg.
Men ulvene venter på utsiden av hulen
og jeg sover med sjelen på gløtt
og tenker; -den som var en stjerne.
Det er ingen hvile under stjernene,
bare et midlertidig tilfluktssted
der jeg rekker å snuse inn
min egen frykt i fulle drag
og erkjenne at den er min.
Det er ingen hvile under stjernene
for den som frykter
for natten
også om dagen,
og ikke har oppdaget løven
i sin egen sjel.
Sånn er livetOpprettet av Gislaug søn, mai 31, 2009 17:14:38
Å alltid være i meg selv.
Å alltid være i min energi,
min egen kraft.
Det er min bolig,
her er ordene
jeg sår i min jord.
Svakhet er bare en annen form for styrke,
der du bruker andre styrkereserver.
Vis styrken din,
ved din glede.
Vis styrken din,
ved vennlighet
dersom du vil at vennlighet skal vokse.
Vis din visdom
ved å først tie,
for deretter å tale
når de andre har tømt ut sine ord i sanden.
Vis din tanke
ved å handle på den,
før du belærer andre
deres gjerning.
Vis din glede ved å danse
på egne føtter
i egen takt!
Ikke fordi andre gjør det før deg.
Du eier ikke deres sokker,
du bor ikke i deres sko.
Og du bor heller ikke i deres kropp.
Din dans vil glede andre
DIN dans,
er en hånd
som tilbyr frihet for andre.
Vis deg som du er menneske,
vis din stråleglans!
For bak din følelse av skyld, skam og anger
ligger selve solen,
full av ditt egentlige jeg.
Du kan kaste gamle klær,
og gamle måter å være på.
Men du kan ikke kaste solen
i deg selv.
Natten har ingen ende,
der vi skjuler vårt sanne jeg.
Og dagen vil møte oss med latter,
når vi i ekthet viser vei.
Så bli hvem du er
og vær i deg selv,
din egen kraft, din egen energi,
og dans din dans.
Menneske, vær fri!
NærhetOpprettet av Gislaug fre, april 10, 2009 21:19:17Velkommen
sier jeg til meg selv
mens min sjels armer
favner meg,
hengivent.
Velkommen
og føl deg trygg,
-du er hjemme
i deg selv.
Og mens smilet
boltrer seg
på mitt hjertets ansikt,
svarer jeg meg selv;
Takk!
Takk, jeg vet det.
Sånn er livetOpprettet av Gislaug ons, mars 25, 2009 20:36:55Tiden stod stille
i et øyeblikks sekund.
Det var iallefall slik jeg så det.
Og minnet om det fikk panoramautsikt
og sterke farger og lukter,
og detaljene ble ubetydelige.
Og mens jeg
kom tilbake til normalen
med neonutgaven
av historien,
kvalm og skjelvende,
husket jeg bare 2 sekunder
av 4 timer.
2 av 14 400sekunder,
Og likevel tenkte jeg;
«skulle ønske jeg kunne glemme...»
Sånn er livetOpprettet av Gislaug ons, mars 25, 2009 20:27:49
Å falle ned
i øyeblikket
La det begjærlig
gripe deg,
fordi du ville det slik.
Ikke gripe dagen
ikke fange nået,
det farer likevel ut
mellom fingrene på deg.
La heller det fange deg.
For det du ikke kan stoppe,
kan du heller ikke gripe.
Tiden
La tiden gripe deg
Nået har øyeblikkets kraft
til å favne deg.
Så la deg falle ned
i det
og vit,
at det kjærlig favner deg,
-uansett.
LyrikkOpprettet av Gislaug lør, mars 21, 2009 00:30:24Bare
fordi du smilte,
tok våren tak i meg
og gjorde snøen
usynlig.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 16:02:27Å bære sin lykke på armen
som om det var en kurv full av godterier,
krystallkuler og magiske epler,
og vite at snart , snart går drømmen i oppfyllelse.
Men det er ingen prins som venter i kulissene,
intet kongerike, ingen drager å bekjempe,
overhodet ingen sansbar klisjé,
utkledd i materielle gevanter.
Det er heller ingen anerkjennelse,
ære eller berømmelse som vil bre lykkens teppe over deg om kveldene,
selv om de senere vil følge i fotsporene dine.
Det er ditt eget sanne bilde, som ligger i kurven.
Venter på å stråle,
venter på å springe ut
som krokus om våren.
Og mens andre holder på med sitt,
sitter du der og teller blomster,
teller krokusene i kurven
Gule, lilla, røde, hvite og rosa.
Alle fargene har du
Alle fargene du noen gang har drømt om.
Kurven er full
Det er vår.
Og du bærer din lykke på armen.
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 16:00:27
Min venninne, ridderen
Sloss mot menn og vesener
På sin stolte hest hun farer
Frem med mot, med makt og vidd
Sloss mot mørkemakter i sitt rike
Sverd og lanse svinges jevnt
Dag for dag
Mot nye fiender
Det er enten hun
eller dem
Det er enten hun
Eller menn.
Min venninne, ridderen
Sloss mot verden stor og vid
På sin stolte hest hun farer
Raser mot et nederlag,
Urettferdigheten gnager
Henne og hun vet at dette vil
Vedvare så lenge ikke hun
Kverker drager av begjær
Etter penger makt og ære
Ingen institusjoner eller firma
Unslipper hennes hårde sverd
Ord til våpen, svinges jevlig
Hun har makten
De har verden
I sin hule hånd hun sitter
Vet at kraften
Ikke velter saften
Bare river duken
Av bordet
I en bitte liten krok av verden
Min venninne, ridderen
Sloss mot bleier barn og foreldremøter
Leksehjelp og regninger
trange kår og trange tanker
vil så mye mer en det som vanker
rundt i hennes nabolag
Leter etter han som løfter
både henne og den lille
leter etter skatten der som finnes
under regningsbunken
leter etter drømmen som hun kastet fra seg
i tidlig alder
ja hun mener og hun kjemper
og hun vinner nok til slutt
men når striden vel er over
starter kun en ny
på sin hvite hest seg løfter
ridderkvinnen stanser ei
redder mann og alle som trenger
til litt omsorg og til å få litt varme.
Min venninne ridderen
heltemodig lever
livet sitt fra dag til dag
kjemper, sloss for det hun tror på
holder ut mens andre glor på
kvinnen med kraften som holder vår verden
oppe og sammen
slik at vi andre
kan fortsette ferden
mens vi ler av en heltinne
som vi ikke ser
fordi hun finnes
rett rundt hjørne
og i vår vei
min venninne ridderen
- jeg beundrer deg!
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:58:13Og her
står det plutselig
ingenting.
Hun feiet vekk bokstavene
og kastet dem i søpla
Der lå de og hvisket tilhverandre
ord som vekket lyst
og skam.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:50:42Jeg er vemodig, fordi jeg ikke kan dele min følelse med deg. Den følelsen som jeg får når jeg ser høstløvet ligger i hagen min. Høstløv som ligger på bakken og lover trygghet, hvisker til meg og sier:
”Ta med din venn. Ta ham i hånden og bring ham hit, så vil vi fortelle historier for dere. Historier om nåtid og fremtid. Historier som blir sanne. Mens dere går. Historier som varer, som aldri slutter, ikke en gang når vi blir til jord under snøens teppe. Mens dere leker som barn, hånd i hånd, på dette teppe.
Og snøfnuggene forteller historier for dere. Historier som varer. Historier som varer lenge etter at snøen har smeltet, og vårsola varmer hendene deres som fortsatt holder i hverandre.
Og fuglene synger historier for dere, fra grenene vi pleide å henge, før vi ble løv, og begynte å fortelle historier. Men ingen forteller noe om igjen. Bare videre. Slik dere går. Videre.”
Å om jeg kunne ta deg i deg i hånden kjære. Og ta deg med til dungen med løv under kirsebærtreet mitt.
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:48:45
Mitt hjerte hvor er du?
Jeg leter etter deg om dagen
Jeg leter etter deg om natten.
Tilsynelatende leter jeg der jeg pleide å lete før,
Men nå leter jeg også andre steder.
Hvem er du fremmede, du mørkhårede, som fanget meg.
Hvem er du som tvinger meg til å kaste min sjel
ned for dine føtter, uten annet enn ved din tilstedeværelse.
Min sorg går mot deg, min lengsel, min sang.
Mine tårer tenker på deg, og mine øyne teller dagene
siden sist de så deg.
Hvordan kan jeg miste deg.
Du sa mitt navn, og jeg ble din.
Men du skulle ikke bli min.
Jeg prøver å forstå. Jeg godtar etter beste evne.
Men fornuften min har stanset.
Min kropp har sluttet å glede seg.
Min forstand er trøtt av å fortelle min sjel
at jeg har valgt rett:”denne mann er ikke din mann”.
Snart orker ikke fornuften å tro på sine egne ord.
Sansene svekkes, halsen er tykk av savn.
Hvor er mitt hjerte!
Jeg finner det ingen steder.
Jeg har gått fra det, i forvirring kanskje,
eller i fornuft, men i alle fall i kulde.
Jeg arbeider uten hender.
Jeg tenker uten sinn.
Mine tårer vil være hos deg,
Men ennå vet jeg ikke mitt eget beste.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:43:14
IKKE ET KJÆRLIGHETSDIKT.
Hvem vet hva kjærlighet er?
Kanskje du vet hva det er for deg.
Men vet du hva det kan være for andre?
Og om du elsker, hvordan kan du vite
at den du retter din kjærlighet mot, føler seg elsket?
Kan man elske uten å utrykke det i handling?
Dersom kjærligheten er oppriktig,
kan man da elske et annet menneske
uten å elske oppriktighet?
Kan du bli elsket ved å elske først?
Gir kjærligheten tilbake?
Eller bare gir den?
En kjærlighetskriger er ikke nødvendigvis
den som vinner,
men den som har mot og styrke nok
til å elske noen
som ikke elsker tilbake.
Så handler kanskje kjærlighet om mot?
Om vågestykket i å slippe noen innenfor,
uten å vente noe tilbake.
Om å strekke ut hånden å gi,
for i neste øyeblikk glemme at du ga.
Kanskje er kjærlighet å glemme, at du elsker.
Men å huske hvem du er.
På søk...Opprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:40:43I
et rom, fylt av meg selv,
hvordan finner jeg da fram?
Som i en jungel
av eviggrønne planter
Store lysebrune stammer
kveiler seg oppover mot de grønne, overdimensjonerte bladene.
Blader og grener overalt.
Lyder, fukt.
Lukt. Grønn stank
Flere blader
Grønne ,digre.
Tørre stammer
og røtter over jorden.
Menneskeørken av meg selv.
Rødbrun jord så tørr
at man vanskelig kan fatte at noe kan gro her?
Jeg løfter hodet
og lytter etter lydene.
Har jeg gått i ring?
Fremmede lukter forteller underbevisstheten min
at jeg ikke vil finne fram.
Men jeg fortsetter å gå….
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:36:52Tiden
faller fra hverandre
i små, små biter
mens jeg venter
på
det som ikke
kommer.
Når livet lekerOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:35:45Vipper
vipper
vipper på husken ...
Vipper
VIPer
prøver å være vip-er
Vipper
tipper nesten...
men ikke helt
så jeg fortsetter
vipper
vipper
hopper ned.
VennskapOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:34:32Når jeg finner mine venner
finner jeg meg selv.
Slik, og bare slik
vet jeg at noe av det
som blir hengende igjen
etter at de er gått,
forlatt meg og mitt hus,
er det som speiler
og reflekterer
min sjel.
I takknemlighet
bøyer jeg mitt hode
og gråter
fordi disse har vist meg
hvem jeg er
men ikke
hvem jeg kan bli.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:32:22
Hun dyppet
penselen
i sin egen sjel
og malte
sin egen framtid
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:31:41Len deg tilbake,
sa hun
mens hun kneppet opp
de hvite skjorteermene sine.
Jeg blundet,
lukket øynene
en liten stund
og hørte det usynlige ordet
svinge imellom oss...
Død.
Kom tilbake
søster!
Men hun var reist
for all tid.
Og jeg var våken,
og i live,
men ikke hun.
Når livet lekerOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:29:32Ofte
går jeg inn i
butikker
som kun finnes
i min fantasi
der kjøper jeg
tid,
råd,
visdom,
kjærlighet
og penger
Så nå har jeg
ALT
jeg trenger
bortsett fra
en virkelighet
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:28:44Åh! så deilig! Å ha en mann å beundre,
en mann å se opp til, og dyrke
nesten som en helt!
Han er min! Eller skal bli det! Iallefall i kveld
For en kveld det skal bli!
Han skal hvile ved mine bryst
snuse inn duften av meg,
lengte og begjære,
og søke fullendelse
av seg selv,
hos meg.
Han skal ikke lengre søke noen annen
fordi han skal finne frem,
-til mitt indre.
Han skal ikke lengre vite av
at det finnes andre kvinner på denne jord,
når han senker seg ned i mitt dyp.
Da har han funnet frem
kommet hjem
Men selv om han er stor
blir han liten i mine tanker
når jeg ser han kaste anker
-hos meg.
Så leit.
så kjedelig!
Jeg finner ingenting å opphøye
ingenting som er verd å gi seg til,
min helt er gått bort
og blitt et barn som søker trøst.
Vik fra meg satan! Jeg trenger ikke barnet i deg.
Jeg søkte en mann! En å beundre.
Din satan -Du spilte helt
men gikk i parkdress
og med lego under leppen.
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:24:45«Lev livet på langs
og i riktig rekkefølge,»
sa de til meg.
Og jeg gjorde så,
og holdt på å dø,
av kjedsomhet,
og meningsløsheten
tok kvelertak
på meg.
Derfor begynte jeg å leve
mitt liv
på tvers,
for å overleve.
Kritikken uteble ikke,
anklagene kom,
hånsordene kom,
og hatet kom
sigende,
-overveldende.
Men jeg overlevde
og nå
ber de meg:
«Lær oss også å leve på tvers!»
Men jeg svarer:
Lev ditt liv,
slik jeg lever mitt;
Uttrykk hvem DU er
og vend ryggen til kravet om
ensrettethet.
På langs eller tvers
-uvesentlig!
Vær autentisk...
men bare hver gang!
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:23:09
Jeg tror noen elsker meg?
Fordi jeg kjenner armene rundt meg,
når jeg er alene.
Jeg merker nærværet
av omsorg,
i et kaldt rom.
Usynlige hender stryker mitt kinn
og trøster meg.
Men du er ikke her,
eller
er du?
Jeg tror noen elsker meg!
Noen som tenker så mye på meg
at min uvirkelighet svekkes
og blir virkelig.
Takk.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:19:17Plutselig
som et vindfall,
forstår du at du er rik.
Ikke fordi du eier,
men fordi du har elsket
noen.
Når livet lekerOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:16:16Lykken
raserer de grå dagene mine
og gjør den mørke vinteren
til et gnistregn av rødt, gult og purpurfarger
på en blågrønn himmel
Visste jeg ikke bedre
ville jeg ha trodd jeg var lykkelig!
Pytt, jeg stuper ut i
uvitenheten
og boltrer meg,
jublene!
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:09:55Nei takk.
Ikke redd meg.
Jeg vil ikke
frelses.
Jeg er ikke syk,
fordi jeg vil
elskes!
Ikke tro at
jeg må ha,
din tro eller
din valuta.
Jeg søker
kjærligheten
for i den
-er jeg.
Så slutt å prøv
å reparer meg,
jeg er allerede
HEL.
Når livet lekerOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:08:34Virrende
som i
vapp!
Ravet jeg omkring
før du glapp.
Jeg landet
på mine ben
ikke dine
og fikk se
at det var du
som slapp
mine bukseseler
Jeg virrer ikke
mer
det får være
hipp som happ
men jeg vet:
aldri mer
bukseseler!
NærhetOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:07:33
Nær,
stod du
nesten for nær
Du strøk
mitt kinn
som om
det var ditt
og for et lite sekund
ble jeg
som om.
På søk...Opprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:04:12Jeg bærer mine brødre i hånden.
Alle syv av dem. Jeg krummer hånden, forsiktig
som om den er fylt av vann.
De ser ikke at jeg bære dem,
det vet ikke av
at jeg er.
Jeg er stille
jeg lytter
fordi jeg vil alltid høre
hva de sier til meg. Om de sier noe.
Jeg elsker når det er stille
det er da de taler
Deres ord høres i stillheten.
Jeg kan ikke unnfange meningen i ordene
uten at det er helt stille.
Dagene går så fort
jeg rekker nesten ikke tenke.
Jeg rekker ikke å ta del i
den dialogen som finnes imellom brødrene mine
-Jeg teller minutter, jeg teller biler,
ser på rødt lys,
ser på grønt lys,
jeg planlegger travelhet til neste dag
og teller minuttene som er igjen.
Jeg kjenner jeg blir mer og mer fremmed for min verden.
Jeg vemmes av tanken på tilhørighet til dette travle.
Ikke for det, -jeg liker å skyndte meg, jeg kan trives med å skyndte meg,
men jeg kan ikke makte å ikke lytte!
Jeg er en lytter.
Noen trodde en tid jeg var en seer,
fordi jeg fortalte ord om fremtiden andre ikke så.
Men jeg er først og fremst en lytter.
Det er det jeg er.
Mine brødre kan ikke vente
de bærer sin dag i mine hender.
Jeg må gå nå
jeg skal lytte
Det er lytter jeg er.
Mine brødre er ord
mine brødre er lys
mine brødre er den barmhjertighet
som heler min verden
mine brødre gråter i mine hender over
medmenneskers smerte.
Også jeg gråter
og vil bære deres ord videre.
La med lindre smerten ved å tale de ord jeg hører
la meg lindre
om ikke annet, noen få.
Jeg er en lytter
og min verden trenger
at jeg lytter.
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:02:42Dråper av tid
svir huden av deg
mens du venter
Gå ikke forbi mitt hus
når det mørkner
jeg vil se deg
i morgenlyset
Kom
mens det ennå er tid
som kan renne
forbi det stedet vi satt
og telte våre timer
Sviende timer
som endte våre liv
Ta med deg morgenlyset når du kommer
La oss begynne forfra
Det har stoppet å regne
dråper
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:01:46Timene flyr
jeg flyr etter
kaffe
latte eller te
tvinner seg rundt
lillefingeren min
tvinger meg i kne
videre
for tiden er alt jeg har
når jeg ikke har den
På søk...Opprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 15:00:52Dytt meg over kanten
kjære
jeg er så feig, vil fly!
Sitter i mitt mørke reir.
Spyr.
Dytt for faen!
Vil du ikke?
Går du nå, når jeg trenger deg?
Sånn!
Nå har jeg sparka bort reiret mitt.
Skjelvende
naken
blottet for skam
dekket av ydmykhet
velter jeg meg sakte
mot
intetheten
Noen roper fy!
Men jeg hører ikke
jeg trodde de sa fly!
Jeg flyr!
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:58:49For ordet er ditt
makten og æren
i evighet
Amen.
Så hva i helvete har du tenkt å gjøre med det?
Når livet lekerOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:55:23Transistoren buldret i kjøkkenet
fylte luften i rommet med lyd
som kaffen fylte den med duft
Du kom inn,
sa så lett: Go'morn.
Og fylte rommet med
vennlighet.
Jeg dro på jobb
Lyden og kaffeduften forsvant
ut av mine sanser
men mitt sinn var fylt av vennlighet
og av deg.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:54:28Dykk!
Når himmelen smiler til deg,
ler stjernene...
Stup i det kjære,
dykk ned i begjæret
og elsk meg nå
som før
bare enda mer intenst
slik at jeg
og min kropp
forstår
at du blir hos meg
i natt
selv om du er fri til å gå
i morgen.
Min sjelevenn
som jeg ikke kjenner
men nok har visst av
en annen tid
men ikke denne
lån meg din kropp,
svev mot min
mitt begjær
blir ditt
og vi
blir aldri ett.
Dykk,
dykk nå
før jeg går
ut av din tid.
Himmelen
kaller oss.
På søk...Opprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:53:38Jeg kan ikke lenger drikke av min egen bekk.
Vannet har ingen væte
Tungen blir ikke lesket
Jeg legger meg ned ved bekken, i gresset som ennå er grønt
Og orker ikke-
Orker ikke sove
Orker ikke drømme
Vil bare opphøre å være
Spise det sorte varme mørke
Fortell meg om de dagene som jeg levde
Fortell meg om de dagene som jeg eide selv
De dagene som jeg hadde kjøpt ved å hogge av meg mine egne hender og selge dem.
Jeg trodde jeg kjøpte resten av mitt liv med dem
I stedet kjøpte jeg bare tre år.
Om jeg var vannet i bekken
Kunne jeg renne bort
Om jeg var gresset jeg lå på,
Kunne ingen kreve noe annet av meg enn at jeg stod der og var gress.
Nå er alt borte, det er bare meg igjen
Skulle ønske det var omvendt.
Om og om igjen
forsøker jeg å drikke ved å øse det med hånden
jeg kjenner vannet er kaldt,
Svelger det
men kroppen er like uttørret
det er ikke lenger noe jeg kan gjøre
jeg blir sittende og forsøker å folde armen rundt knærne som er bøyd
så fatter jeg det
jeg har jo ikke disse armene lengre
jeg solgte de jo for å kunne eie meg selv en stakket stund
for å unne kjenne at jeg var meg
jeg stuper ut i bekken for å drikke
ligger der langflat og våt
uten armer
uten verdighet
kjolen er ødelagt
men det spiller ingen rolle
jeg har ikke lengre de armene
som kan ta vare på meg lengre
har eier ikke meg selv
jeg må måtes skal jeg leve
men akkurat nå vil jeg ikke leve
vil ikke mates for å slukke tørsten
vil ikke sitte der å gape og vente på andres skei
jeg vil ligge i gresset å dø
men tørsten tvinger meg uti bekken igjen
jeg velter meg over og sovner slik
på de harde steinene
i det sildrende vannet ligger jeg som et reptil
Jeg er et reptil
jeg eier kraften til å skape av ingenting
og mens jeg sover
gror jeg nye armer
menneske-reptil
det er det jeg er
mitt navn er ikke frosk
ikke prins
og ingen kysser meg
mitt navn er Min
Min Egen
på nytt begynner jeg mitt liv
på nytt har jeg skapt alt av ingenting
på nytt har jeg grodd hud
der det bare var ben
jeg kan overleve
livet.
På søk...Opprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:51:33Hva vet du om min smerte
du som sier jeg er redd
har du gått i mine sko
har du sett det jeg har sett?
Hva vet du om min sorg
når du klager på min nedstemthet
mangler du fullstendig substans
når det er min sorg du dveler ved?
Hva vet du om mitt ror
du som sier jeg går feil
Du peker alltid i en annen retning
enn den som mitt hjerte vet.
Hva vet du om mitt håp,
du som jobber som en helt
for å få endene til å møtes,
slik at andre skal være kledt?
Du vet ikke hva jeg spiser på mitt brød
når morgenen trekker sine armer rundt meg.
Du aner ingeneting om din egen død,
og ikke om jeg lever hundre år lengre enn deg.
Du kan ikke skjelne min dag fra natten
du kan ikke endre min tanke ved din dom.
Slik jeg tenker nå, er min dom over meg
og jeg feller ingen ved å peke på deg.
For når du selv har pekt din finger
og viftet med dine egne bud,
glemmer vi fort at det du mener
er at du skal være også min gud.
Men du er kun din egen gud, dommer og helt!
For slik du farer fram kan kun den edleste vinne
og det du før fant vil svinne
mens du til alle tider vil forundre deg over
at jeg, selv jeg viste min egen vei.
Den var ikke som din,
den var ikke slik du sa
Men nettopp da
du mest trengte meg
forlot jeg deg
slik at du skulle lære
at din vei
er bare din.
Og ingen annens.
Heller ikke min.
Aldri min.
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:50:23Vel vitende om min utilstrekkelighet
vender jeg det andre kinnet til og sier:
dersom du tror du kan redde meg
så bare kom, -jeg er hjemme.
Og du kom, du kom, du åt
og du gikk
du gikk der mett og fornøyd
etter å ha fylt din egoismebuk full av erobring
og erkjennelse på at du var den rette,
den rette til å bedømme meg.
Slik gikk tiden sammen med deg.
Jeg kunne ikke mer
jeg var blitt utsultet i din nærhet
Jeg holdt på å dø av sult.
Ingen skal mere kvele meg med sult
Ingen.
Jeg vender ikke lengre det andre kinnet
til deg.
Man vender ikke kinnet til rovdyr i menneskeham.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:44:59Da du gikk
smalt dørene opp!
Og inn strømmet det
med menn
som hadde stått
bak deg og ventet
men det visste ikke jeg.
Din rygg var for bred
og trygg.
Nå er stuen fylt av latter
og varme stemmer
Du så meg aldri
danse
som nå.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:43:08Fremtiden
som vann
i dine hender
hver strålende tanke
som skapes
i din hånd
formes
berøres
av din identitet
ditt deg
Ikke i dag
men i morgen
fins fremtiden
og
formes akkurat nå
av deg
som vann
i dine kloke hender.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:34:24Du tok av deg brillene
og lot meg se
den jeg trodde du var
og jeg så
inn i
en verden av gnistrende flammer
et leende landskap av lidenskap,
av glede
og savn som tente
flammer
som lekende
løftet meg opp
og hyllet den jeg er.
Og ved bare å se på meg
gjorde du meg din
Med senket blikk
lot jeg meg underkaste
din vilje
fordi
din vilje
ble min.
NærhetOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:33:23Du leser i hånden min
det du ser i ditt eget hjerte.
Min fortid og framtid
står skrevet i øynene
på den som ser.
En lukket bok
åpnes
uten at du vet
åpner du den
usynlig
som tråder
i et spinn
forteller du meg
og framtiden
min.
Jeg frigjør
min hånd
fra din
tar meg
selv i hånden
og går.
Her er jeg nå
alene
med spinn
mellom fingrene
Jeg ser spor av
ditt hjerte
i min hånd.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:31:42Jeg ser
at du ser
på meg
Men hvem er det
du egentlig ser
Jeg ser
ditt blikk er sløret
av dine fordommer
dine frykter
Du ser på meg
ikke meg
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:29:47Hva er visdom, -når er jeg vis?
Er det at jeg vet, og ikke du
Er det at jeg forstår - deg?
Eller er det at jeg går foran
og viser vei
og du kan komme etter
dersom du vil?
Er visdom frihet til å velge,
eller vilje til å gi frihet?
Er sann visdom at din vei
ikke nødvendigvis er lik min
og at den eneste rette vei for meg
er kun for meg
og en annen vei er din?
Hva er visdom, -når er jeg vis?
---
Når min visdom har ledet deg
til å finne DIN vei,
og min vei er å gi frihet til å velge,
og allikevel ha tillit
til at ingen går seg egentlig vil,
før vi blindt går i andres fotspor.
Og allikevel er barnets trekk å herme
en elevs oppgave er å gjøre etter.
Vi er alle studenter i vårt lille univers
og velger å lære av andre,
av naturen og av oss selv.
Visdom er å forstå at mens du lærer
kommer valget til deg,
og tankene som får kunnskapen til å flyte
raskere og bredere, hviler på dine egne skuldre
og ingen kan egentlig fortelle deg
hva du skal lære
før du selv har valgt - HVA du vil lære.
Noen ganger skal vi bare lære at selv læreren
egentlig ikke kan mer enn oss
men bare er det redskap vi bruker til å skjønne
at vi faktisk har lært.
Vi har forstått og vi har fattet det vi trenger å fatte
for vi kan ikke lære
det vi allerede har lært.
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 14:14:01Hvorfor smyger du deg så stilt inn i din sorti,
og godtar alt som med deg skjer,
som om det hele var et godt parti,
-takk og amen!
Fres mot himmelen!
og hyl mot havet!
Knytt en neve hard som jern,
slå den i hvert sykdomstegn,
slå og slå, mot avmakt og smerte!
Vit at ingenting du finner
ved å anerkjenne svakhet.
Vit at dette ikke bringer deg
nærmere guddommelighet.
Trassig angst kan flytte fjell,
mens apati er hyklerens hell.
Ras mitt hjerte
mot all falskhet.
Avmakt drypper fra hyklermunn.
La feighets-tempel vakle
rives av sin hule bunn.
Alt blir lagt i Herrens hender
ingen makt til selvet vender
ansvarløst, du stiller deg
tror at du går rette vei.
Hvorfor vil du stille hvile
mellom jord og visne blomster,
tror du døden er så edel,
fordi din himmel venter deg?
Døden bringer ingen hvile
for den som intet kjempet for.
Når du fram mot døden plirer
er det slik du gjør din bot?
Reis da stumt inn i din død
du som lengter slik mot den.
Hyllet døden mer enn livet,
elsket avmakt mer om senn.
Stille, stille kan du fare
mens din datter reiser seg.
Det som var ditt alt, for alle,
skapte aldri gangbar vei.
Vil du hvile, bare gjør det,
du har valgt din avmakts sti.
Blomster vokser nok på graven
når din tid for lengst er forbi.
Hva ga du til denn verden
gjennom tiden du har levd?
Bare tomhet, savn og avmakt
ledet andre samme vei?
Skli av gårde inn i drømmen
slik du levde:
Gi alltid opp!
Kjemp aldri fritt!
Si takk og amen til alt som stjeler,
hvert håp om bedre liv.
Plukk all verdighet i biter.
Alt er tomhet og forbi.
Gå da far min, dit du vil det,
men jeg følger ikke deg.
Du tok avmakt, motløshet og skammen
jeg vil ikke si ditt amen.
Når jeg går forbi din grav
seiler jeg på eget hav.
Kjemper imot vind og tåke
kjemper mot det du har lært meg,
kjemper for å tro på livet.
Ville nok være god og snill,
velge rette vei, forkaste all tvil.
Men i motgang mennesket læres
av sin livskamp sakte tæres.
Ville etter egen evne
finne fram i livets landskap,
kjenne styrke gjennom natten
vandre rundt med syn som katten,
smyge, kjempe, frese, klore,
ta mitt hjerte nå på ordet!
Bare gjennom dette ene
kan jeg oppriktig gi deg ære.
Jeg alene må det bære
at jeg fra tro er vendt til tvil,
ser èn vei, i eget landskap;
uten lek er allting tap.
Jeg kan ikke
gå din vei far,
i oppriktighetens navn;
men min egen vei har jeg nå tatt,
for jeg har
har smakt min egen død i natt.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:51:26Blåtur, sa du.
Ja vel? Svarte jeg,
Og du førte meg ned i fjellet,
inn i åletrange grotter i Tromsdalen.
Utstyrt med hodelykt og eventyrlyst,
lot jeg meg føre lengre ned
i det dype kalde mørket,
enn det mine klaustrofobiske tendenser
noen gang har tillatt meg.
Våte fjellvegger rev i buksestoff og håndflater,
mens vi ålte, klatret og krøp, tomme for tomme.
Vi kom inn dit der fjellet sover som i dvale.
Der tiden ikke finnes på den måten jeg kjenner.
Der steinene kanskje teller tusen år som en time,
og jeg er et blaff som var, og for forbi.
Vi fikk nesten ikke plass til oss selv.
Og jeg fikk ikke plass til tankene mine,
Bare følelsene, -frykten og motet,
iveren, forundringen og gleden.
Og ikke minst jubelen
over å ha overvunnet både meg selv,
og min frykt for å bli stengt inne.
Jeg er takknemlig for å møte en venn som
tar meg med på blåtur,
men også fordi jeg fikk møte meg selv,
langt nedi fjellet, i mørke grotter.
Jeg greide det! Jeg greide klatringen, krypingen,
mørket, og dypet.
Mot, - er for dem som tørr være redd.
For dem som drar på blåtur i seg selv.
Sånn er livetOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:50:36Jeg står tidlig opp for å høre på morgenregnet.
Jeg holder kaffen med selskap
Putringen fra kaffetrakteren
legger en vennlig arm rundt skulderen min
mens duften av kaffe velsigner rommet.
Så går jeg inn i mitt aller helligste
-til skrivebordet
hilser computeren med en vennlig berøring
forelskelsen er gjensidig
så begynner messen.
Jeg kjenner min sjel fylles.
Jeg fikk ikke sove
men min sjel fylles av morgenregn
Ære være mitt innerste
Det er ny dag
NærhetOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:49:40I stillheten, der bunnen er.
bare ER
og min eksistens er absolutt til stede
helt og fullt og ingenting annet
Når alt annet og alle andre
er eliminert bort fra min bevissthet,
og jeg sitter igjen med meg,
-ikke mine tanker,
-ikke mine prestasjoner
Bare essensen av mitt innerste,
- min kjerne
Mitt egentlige jeg.
-Å salige eksistens
For der er det alltid dette ene,
-gleden av å være til
Den stille ekstasen.
Den jublende gleden
over å være meg
I bunnen av meg, finnes denne gleden
Dette er min konstant
dette er min kjerne.
Hengivenheten,
jubelen over å være meg.
Fordi jeg er.
NærhetOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:44:47
Jeg er naken.
Ligger på gulvet
Kroppen min vet at den er vakker
uansett hvordan den ser ut.
Jeg er kvinnen.
Jeg er kvinnen jeg vil ha.
Jeg er kvinnen jeg elsker og beundrer.
Stillheten rommer tilbedelsen
av alt jeg er
av alt jeg var
av det jeg blir
Og i dette ærer jeg naturen,
universet, som er meg.
I ydmyk ærefrykt
og takknemlighet
elsker jeg alt det skapte
like høyt som skaperinnen.
Jeg ærer meg selv
fordi jeg er skapt
av den makt og herlighet
som skapte hele universet.
Jeg lar denne makt flyte gjennom
meg, hver fiber.
Jeg lever dette livet nå, i denne kraft.
Som et barn hviler jeg,
men i min egen styrke.
Kvinnen er mor for seg selv
og jeg er kvinnen.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:42:39Det er hjertet forunt å håpe
på ting man ikke kan se.
La tvil vaskes bort som med såpe
for tro gror når hjertet er rent.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:41:50Leker med ord, som med ludobrikker
stabler og flytter, teller og rimer.
De ruller som pusten i verkende lunger,
Dunker som hjertet som ikke vet bedre.
Ruller som steiner ved vesterhavskysten.
Velter, som stabler av ved som skal varme.
Gjemmes et sted, -
og blir siden savnet.
Som sorgfulle toner
Og stille farger….
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:41:08Jeg kan smake skyggen
Av deg, før du kommer.
Du lukter som alt
Jeg egentlig savner.
Jeg ser deg
I det usynlige mellomrommet
Mellom meg og virkeligheten min.
Dra bort fra meg, vær så snill!
Vekk ikke savnet i meg.
Men bli ikke for lenge borte,
Jeg trenger håpet,
Selv i illusorisk drakt.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:39:55(moderere, blande, få noe til å løpe sammen eller bringe noe i harmoni)
Jeg lar mitt hjerte tale, og jeg lytter.
Fordi mitt hjerte er fornuftig!
Jeg lar min fornuft tale, og jeg lytter.
Fordi min fornuft har et hjerte!
Jeg vil elskes!
Og jeg elsker min egen vilje.
For med denne viljen, elsker jeg
meg selv og andre,
mitt hjerte og min fornuft,
min væren og andres tilstedeværelse
i mitt liv.
Å være i hverandres del,
og dele av seg selv.
Erkjenne at det de andre har
allerede er en del av meg.
Slik er vi hele
om vi er sammen
eller
alene.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:38:56La meg sørge.
Ikke for dem jeg har mistet.
Ikke for det jeg har tapt,
men for meg selv.
Jeg vil hvile.
Gi meg selv den hvilen jeg trenger.
Vende det døve øret til menneskers jag.
Om jeg gråter i min hvile,
eller hviler i min gråt,
vil dette lege min sjel, litt mer for hver gang.
Det er som puslespillbrikker, som finner sin plass.
Jeg vet ikke om puslespillet mitt blir ferdig.
Men det har blitt en av mine mange
Livsoppgaver, -å pusle sammen meg selv.
I disse dagene, legger jeg de lilla brikkene.
De som hviler og som gråter.
De som sørger og leger.
Det er mange av dem, og de er så like.
Det tar tid å finne de rette plassene.
Det er ikke lett å ta seg tid til pusling,
når forventninger rundt deg ber om effektivitet.
Det er umulig, når forventningene i meg selv
forlanger effektivitet.
Så jeg ber meg selv om tid.
Jeg ber mine forventninger om tid.
Men forventningene bare roper: Tiden selv blør i hjel,
mens du bare pusler!
Jeg nikker gjenkjennende til min dårlige samvittighet,
og ber den gå.
Vil ikke dele min tid med den lengre.
Jeg vil bruke tiden for meg.
Til å pusle meg selv.
Pusle mine egne tanker, mitt eget sinn.
Pusle mine egne tårer.
Og disse tårene tar med seg bilder av sorg,
ned til en usynlig bekk,
som renner nedover mot havet,
og blander seg med de salte bølgene.
Mine erfaringer blir ett med den jorden jeg lever på.
Jeg tenker; Så lite jeg har sett av den,
så lite jeg har forstått.
Men allikevel kan jeg skrive en reiseskildring
om å reise i seg selv.
Om å vandre i egen hage.
På eget kontinent.
Og slik erfarer jeg at
min verden blir hel,
når jeg pusler.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:37:58Vondt og vakkert
En sang jeg hører vugger min sjel.
Som livet selv vugger meg.
Jeg lytter
og jeg kjenner at det ikke lenger handler om å ta
det mest optimale valget,
eller gjøre det eneste riktige i enhver situasjon.
Det handler om en sansing. Akkurat nå.
Et valg om å akseptere det som er
Og gjennom denne aksepten
skape det som blir.
Toner av smerte synger de vakreste melodiene for meg.
Henter frem fra erfaringenes dyp, erindring om sorg
erindring om savn, og om lengsel.
Tonene sildrer som en elv, tar med seg mine erindringer
De flyter sammen videre til et hav jeg kaller meg.
Jeg kaller det også fred.
Musikken åpner min sjel,
slik en elsker åpner mitt sinn og min kropp.
Jeg slår ut med armene som for å favne meg selv.
Jeg aksepterer det som var,
Og det som er
Og hilser det som blir velkommen.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:36:35Vannet renner alltid videre
Søker mot noe
Alltid videre.
En tåre runder neserota søker seg fram
mot munnviken
Trenger seg ned mellom leppene
trenger seg mot det den ikke vet
Leter seg frem
hvert atom i tåren
har en oppgave
Finn frem! Søk!
Til du finner deg selv
En bekk fra en smeltet isbre
sildrer
forsiktig nedover knudrete berg
Samler seg med andre bekker
på vei mot det samme dyp
Lengter, leter
søker.
Alltid nedover, alltid videre
Finn frem! Søk!
hver minste bestanddel i vannet,-
dets opphav skriker
Dette er min oppgave, dette er den jeg er!
: Å lete etter meg selv!
Og slik fortsetter det nedover
Snart i ville krafttak
fossende, veltende
Brøler som titusen villokser
Vi skal frem, frem mot vårt mål!
Snart som rolige stille vann
forsiktig som i dvale
siger det ned i jordsmonnet
Blir en del av tiden det lever i
Vanner jorden
velsigner menneskene
Men allikevel fortsetter det sin søken
mot dypet
Mot Havet
Det gir aldri opp
Slik er vann
Og når det når dypet
Finner vannet det det søkte
Nemlig seg selv.
Det er fremme.
Det bærer båtene
Det gir opp seg selv
og blir et
med alt som lever
inntil
det løftes opp mot himmelen.
Menneskene kaller det regn
Dette som faller ned fra himmelen.
Jeg vet ikke,
kanskje det er våre sjeler som vanner jorden.
La dem renne mot dypet
Det er oppgaven de har å utføre
Underveis gir de liv til alt rundt oss.
Jeg vil søke min lengsel!
Som vann som renner.
Vanne jorden jeg lever på
Velsigne menneskene
Bli et med meg selv.
Sånn er livetOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:35:29Å ta del i mitt eget liv, er det jeg vil gjøre.
Jeg begynner med å sette meg ned
og ser på fortiden min.
Jeg lar den komme nær huden min,
og berøre meg på nytt.
Jeg føler den, tvers igjennom.
Jeg puster den, og erkjenner at;
Slik var det.
Jeg fortsetter å elske meg selv.
Jeg anerkjenner meg selv i alt som har vært.
Jeg bringer fram, ser og aksepterer;
Det lille barnet,
den dyktige studenten,
den slitne moren,
den ansvarsfulle kvinnen.
Til slutt hilser jeg kunstneren.
Og til alle hvisker jeg; takk!
Takk for leken galskap,
takk for frykt og for smerte,
takk for livslyst og for lærdom.
Men aller mest for styrken til å tåle det hele.
Jeg inviterer alle disse fra min egen historie,
Til å reise videre sammen med meg
inn i fremtiden.
Og slik fortsetter jeg, hel, sann
og med evne til alt jeg trenger.
Livet er kanskje kort,
Men det er det eneste
jeg har å leve.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:33:34Ikke kom tilbake,
det smerter mer enn gleder nå.
Ikke kom tilbake
Jeg har bestemt meg
Jeg går videre
- uten deg
Jeg vil ikke lenger være den som venter
den som savner
den som vet at du
aldri kom dit jeg var
Jeg elsket, jeg levde, jeg var
men ikke lenger
– din.
Slokk brannen i mitt innerste
slokk også brannen i min kropp
Jeg savner ikke mer
fordi jeg har gått bort.
Gått bort ifra deg.
Du rakte meg din hånd
gang på gang
men aldri kunne jeg ta den,
helt
fordi du trakk den alltid tilbake
før jeg rakk å gripe den.
Nå er det du
som må lete
Lete og lengte
Finne eller ikke finne
det du savner
hos en annen.
Men ikke hos meg
Jeg er gått bort
Bort fra deg
Kom ikke hit
Ikke tilbake til der jeg er
Jeg er ikke mer
Jeg er ikke der for deg
Ikke tilgjengelig.
Ikke i dag
ikke i morgen.
Og ikke i overmorgen.
Den dagen jeg ikke kjenner.
Jeg kjenner bare meg.
Og meg er nok.
Jeg finner nok ut av det, - uten deg
Kan allikevel tenke meg
å finne
en som ikke er du
En som kan finne meg
Rekke sin hånd frem
uten å dra den hurtig tilbake
En som BLIR
hos meg
En som aldri kommer tilbake,
fordi han aldri gikk.
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:32:00Å sette livet på vent,
«for senere blir det bedre»
og senere kommer,
men «bedre» venter.
Å ignorere signalene;
«nei fryser ikke så mye,..»
og etterpå
forfrosset -i solsteken.
«Det er ikke så viktig nå!»
Å ta kraften fra «nået»
lar deg selv bli kraftløs
for du er ikke så viktig.
Å sette livet på vent,
-mens bakgrunnsmusikken går,
gjør tiden det også.
Mens du blir igjen
i bakgrunnen.
VennskapOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:31:18
Hemmelige ord
sitter fast i glassene,
i begrene.
Disse frihetens arbeidere
fører oss fra de stumme bredder,
til erkjennelsens golde strand.
Der først,
uttrykker vi klart hvem vi er,
og taler ord som evner åpenbaring.
Fyll våre glass!
Fyll våre beger til randen,
og se hvem du er menneske.
Tal sannhet med din venn
men først med deg selv.
Drikk din kalk og takk for den.
For uten denne kalken
var du
aldri blitt du.
Så hyll ditt liv,
selv om det ikke ble slik du hadde ønsket.
Hyll det vakre og det gode!
Vi er levende sjeler,
betatt av livet selv.
Sansende, begjærende,
lidenskapelige hengivne
til det vi gjenkjenner i oss selv;
-Vår pust, -Min varme,
-Din kropp, -Våre sjeler.
Tøm nå ditt beger
og ved det åpenbar de skjulte ord.
Fortell historien om deg selv,
den som ennå ikke har funnet sted.
Fortell og bli!
og befri hverandre med disse ord.
Løft din sjel, når du løfter ditt glass
og fyll ikke bare magen.
Feire deg selv
men også din venn
Skål! For alt som du evnet.
Skål for det du ikke forsto,
for ord som var skult for din tanke.
Skål for smerten som òg var ditt bo
skål for vind som løftet deg over.
Drikk som om ordene var dine venner.
Og slipp dem løs, fra glass og fra tunge.
Du blir selv synlig
når du våger ta plass,
og lar dine ord få runge!
Og ved denne gest
som et mirakel,
skaper du også plass
til mennesker rundt deg
i frihetens tabernakel!
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:30:34Asken tetter porene
på mine bare ben.
Trenger seg inn i vevet
i min kropp
og føres rundt med blodet.
Jeg forgiftes
Blir betent, i hver muskel, i hver lymfe
i hvert lem.
Ingen må røre ved meg,-
det gjør vondt.
Selv lett berøring
får min kropp til å gråte.
Forgiftet av min egen følelse
av å være vraket
uønsket
forsmådd og forbigått.
Jeg er verdiløs som en skabbete bakgårdskatt.
Hvordan renser jeg kroppen fra en slik følelse?
Sakte vasker jeg asken av meg,
og forstår at dette var ditt bål
ikke mitt.
Stille reiser jeg vekk fra ruinene som engang var mitt hjem.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:29:28En svart drøm
som ikke gikk i oppfyllelse
Et hvitt helvete
som jeg sitter alene i
Veltende
som sigarettaske
på en sneip som skulle vært kakket
Du kom
og åt opp min sjel
Tom
med ropende
øyne
gikk jeg
gapende
som for å se
i det tause mørket
Du
hadde villet det slik
du fikk din vilje
Du fikk min også
men jeg gikk derifra
viljeløst
Viljeløs
Taus og fordummet
trasker jeg rundt
i asken
av dine eskapader
LyrikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:27:47Tvilsom
kom du mot meg
med skjult forakt
-i drømme.
Et forstrukket rollespill
av aktører uten ansikt
på mitt dunkle sinns lerret.
Som i et speil
reflekteres mitt møte
med meg selv,
fornektelsen
av min egen eksistens.
Sitter med en ubestemmelig
følelse av å ikke være ønsket
er dette noe jeg har lært?
Forvrengt kunnskap
eller iskald virkelighet?
Jeg møter meg selv
våken nå.
Kjenner en sårhet
over å ha avvist meg selv
i så mange år.
Min sjels armer
favner meg
min sjel
gråter for meg,
og jeg godtar
det jeg ikke forstår
Å sørge over seg selv
er som å føde seg selv
på nytt.
Litt etter litt.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:26:20Fingertuppar som vind mot hud
teiknar gåtefulle hieroglyfar
nedover magen min
Andedrag som stjerneskot.
Melkevegen er min
Galaksane er mine
Tungespissen din
oppetter ryggtavla mi
og eg veit ikkje lengre om eg er
eit menneskje
eller eit dyr
Eg er berre sansar
Nett no
er vi på det same gamle rommet.
Men eg anar ikkje lengre
korleis det ser ut
Det er viska bort frå
mitt medvit.
I det blikk møter blikk
møter sjel anna sjel
Og i augene dine
les eg om fortid,
om notida
og om framtida.
Vi seier ingen ord.
Vi seier alt.
Eg elskar deg, eg og.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:12:14Mitt hjerte taler ord
som jeg ikke vil høre;
Elsk ham. Søk ham!
Vekker min tanke
med det jeg vil gjøre.
Elsk ham. Søk ham!
Jeg klarner min tanke
med en kalddusj av sunn fornuft;
Pass deg! Sky Ham!
Men frykten for å trå feil
veier like tungt som...luft
Passe meg for hva? Sky hvem?
Jeg trekkes og dras mellom
sannhet og sunnhet
Kulde og hete.
Lengsel og svik.
Jeg svikter meg selv
ved å elske en annen,
høyere enn meg selv.
Åh, om det ikke var slik!
Men slik er det,
og denne byrden skal jeg bære,
helt inntil jeg har forstått;
at min trofasthet først
til meg selv skal være.
Og bare slik
har jeg det egentlig godt.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:09:51Med blikket ditt
låser du hendene mine.
Og med usynlige krefter,
som føles kjølige som silke
mot den varme huden min,
tvinger du meg
ned på ryggen.
Jeg innrømmer for meg selv
en styrke i deg,
som jeg ikke kontrollerer.
Instinktivt
bøyer jeg hodet bakover
og blotter halsen,
for å vise min overgivelse.
Jeg er ditt bytte nå.
Du har vunnet meg
med min lyst,
og jeg er i din makt.
Men du er vaktsom
fordi du vet;
at ditt fremtidige jeg
er i min makt.
Ubevisst godtar du dette:
at fremtidens makt
tilhører underkastelsen.
Og i denne aksepten
er det du åpner meg,
og kommer inn til meg.
Du åpner meg med en slik kraft,
at det er som om jeg blir sprettet opp
som buken på
en sild som skal saltes...
og så er jeg en blomst
som blomstrer bare en dag,
og mine kronblader
folder seg rundt deg
griper
og sluker deg.
Kampen med deg har slitt meg ut.
Min sult kjemper mot seg selv.
Jeg er en ulv som uler alene.
Jeg velger å la meg eie.
Jeg velger å eie meg selv.
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:05:38Kle av meg
så jeg kan finne meg selv.
Jeg vil være naken
slik at jeg kan kjenne meg selv igjen.
Kjenne igjen de merker som livet ga.
Historien.
Min historie, om meg,
ikke andres historie om meg.
Jeg vil ikke ha din eller andres sannhet.
Den er min løgn.
Slutt å tal om meg
som om du vet hvem jeg er.
Du har aldri kjent meg.
Din tid sammen med meg
ble lik det du ga av deg selv.
Tilfeldigheter
vil avsløre,
men du hviler ditt hode mot
visshetens stein.
Mens usikkerheten er min vei
den fører meg dit jeg skal
slik blir jeg igjenkjent
-på forandring
det uvisse forteller om
hvem jeg er
Jeg er forandringen
jeg er en vei ingen har gått
Jeg er et speil som
forteller hvem du er.
Jeg er motet som våger
uvisshet.
Vil du kjenne meg
vite hvem jeg er?
Må du vise meg hvem du er
så vil jeg svare.
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:03:32Riv meg ut av tåkelandet
mine sørgesko er utgått.
Heller barbent
en disse laser.
Vekk meg nå
fra den vonde drømmen.
Skyggelandet
som vil ete meg.
VennskapOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:02:27Gode søstre
Hvor vokser de?
I hagen av nærhet
og tid som er forbi.
I grønne skoger
blant ragende graner.
På tjern som blinker
seiler søstre som svaner.
I sorgtunge stunder
hvor smerte kan deles.
I fortrolige lunder
der sår kan heles.
Under duft-sjasminens vinger
syr de sine kjoler.
Dynket av duften
fra sjasmin og kaprifoler.
I midnattstund stund
under stjernehimmel.
De vokser som roser
i tornevrimmel.
I hengiven dans
over snødekte sletter
der tanken er fri
og byrdene letter.
I solens glans
og i månens skinn
der vokser de gode søstre,
der finner jeg min.
VennskapOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 13:01:12Mine venner
som et smykke
Mennesker tredd på en snor
Min livstråd med floker
skitten, eller ren
Bustete, eller glatt
Tynn, eller tykk
med perler
Menneskeperler.
Jeg pynter meg til fest og sier;
Se disse skattene jeg har samlet!
Uten vederlag henger de her
rundt nakken min,
ned mot kjolen,
bart mot min hud.
Her hviler de tett ved mitt hjerte
med kjolestoffet som laken.
Stolt som en perlefanger
viser jeg frem mine perler.
De vakreste
De som jeg valgte å beholde
fordi de var ubetalelige
ubetalelige for meg.
Er jeg vakrest når jeg har det på-
Perlekjede?
Det er godt å kunne ta det av seg om natten
fordi søvnen er min
naken og svart.
Slik kom jeg inn i verden
-alene-
Men til helgen skal jeg
møte mine venner i en stor fest.
Vi skal sitte ved bordene i hagen
spise og drikke godt
og se hverandre
virkelig se hverandre
Og i stumhet si;
Se hvor vakker jeg er, fordi du er her.
Kjærlighet/ErotikkOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 12:59:13Som diamanter
glitrer det,
i muggent mørke
i dypt savn,
Det
er det sorte hullet i min sjels univers.
Selv knust flaskeglass
ligner her diamanter,
i dette ulmende reir
av lengsel.
De grønne steinene
de grønne juvelene i din sjel
svarer
når jeg møter
din kropp med min
og byr deg
bare det du selv kan gi.
Lengsel
års savn,
av drøm og vått begjær
tørket inn i et varmt,
dunkelt mørke,
av uendelig tid
og venting, i brunsvarte netter.
Det er din lengsel
jeg elsker gjennom nå.
Ditt begjær som grafser deg over brystkassen
over magen din
og midjen.
Som snuser inn duften av ditt kjønn
Som dukker ned i følelsenes dyp
og suger i seg
alt
som er deg.
Du tror jeg begjærer deg,
Men jeg begjærer bare begjæret.
Det er for deg jeg gjør dette.
Det er ditt savn jeg lever ut.
Fordi du ikke våger møte
din egen avgrunn
eller din egen drift,
trenger du meg
til å leve ut
Ditt savn.
MotstrømsOpprettet av Gislaug søn, mars 15, 2009 12:28:25(Rapunsel er navnet på en kvinne i et eventyr som lot ridderen redde henne fra tårnet ved å kaste ut sitt lange hår som hun hadde spart i årevis, slik at han kunne klatre i det for å berge henne... Hva med å klatre sjøl?)
Øverst i tårnet, sitter
en kvinne,
bøyd over noe jeg ikke
kan se.
Lengsel i blikket,
trygghet der inne
mellom de lave
takbjelkene.
Med gitter til vindu,
merkes vårvinder komme,
sug etter vinder som bærer
av sted.
Ikke før dagen endelig er
omme,
kan natten bære et bud om
fred.
Men freden blir ingenting
annet enn mørke.
Takbjelker brune har
sprukken hud!
Vil du vite Rapunsel, hvem
som kommer?
Hvem som fra tårnet skal
berge deg ut?
Fingre mot gitter, pust
imot vinden,
den strekker seg lengre
enn øyet kan se,
over de hvite fjelltopper
mange,
Svever tanker som lengter
mer enn hjerte kan be.
Slik venter Rapunsel på
sin utfrier,
på mannen, på ridderen i
hennes liv.
Mens tiden og livet hun
sakte fortier,
i vente på å bli en
annens viv.
HAN kommer! Rapunsel,
slipp ut ditt hår.
Det livet du lengter
etter,
er nærmere nå enn det du
forstår.
Følg hjertet Rapunsel, gi
etter !
Hun lener seg ut, og gir
alt hun har spart,
det fosser, det bølger,
det flommer.
Se kvinnens pryd, se
hennes dyd.
Se hennes ridder som
kommer.
HAN klatrer, -hun kjemper
med nakke som stål,
hun holder seg selv og sin
make.
En styrke, en skjønnhet,
av lengsel og hår.
Men husk kvinne, du er den
svake.
Det er du som har lengtet
i årevis.
Det er HAN som er din
utfrier.
Du skylder han alt, ja
hele ditt liv,
så om din lengsel du nå
tier.
Men hva var det Rapunsel,
du i tårnet satt
bøyd så tankelfullt over?
Var alt du lengtet etter,
denne mann,
som du nå ved siden av
sover.
Hva skulle du bruke denne
friheten til
som du drømte så lenge
om.
Hva var denne skatt, denne
lengsel så vill?
Du er fri nå, men kjære
så tom.
Hva har du forlatt i
tårnet så høyt?
Hva forlot du da ridderen
kom?
Din sjel er fortapt uten
denne skatt,
din sjel, det er den som
er tom.
Du ga han din styrke, din
skjønnhet og makt.
Og all ære for dåden
fikk han.
Du tok ikke noe, du sa
bare takk.
Og slik fikk Rapunsel sin
mann.
Jeg ber deg Rapunsel, som
friheten vant
kast ikke vrak på din
styrke.
Glem ikke tårnet og hva
du der fant
mellom takbjelker lave og
mørke.
For midt i det lave og
mørke rom
fant sjelen sitt eget lys.
Du eier en evne som ingen
vet om;
Å mestre det livet du
bys.
For dette er din skatt, og
din alene.
Ingen mann, ingen ridder
har frelst deg.
Du frelste nok han, så
han kunne bli mann
men DU er en dronning
alene.
