BegynnelsenOpprettet av Gislaug tor, juni 11, 2009 23:26:51
Ta av deg på beina, sa Døden til meg, vi går mot begynnelsen. Hun var kledd i en vakker kjole som jeg med mine jordiske øyne, ikke greide å bestemme fargen på. Den virket noen ganger som blendende hvitt, for så å skifte til alle regnbuens farger. Hun var kvinne denne gangen, og strålende vakker. Høyreist, og ganske stille, men med en verdighet og autoritet som kunne ta pusten fra deg.
Og jeg som hadde lært at døden var en mann i svart kappe, lutrygget, tarvelig, mørk, med sigd i hånden. Døden var alt det jeg ikke trodde den var. Og her gikk jeg, ved siden av den, uten sko på vei mot det hun kalte begynnelsen.
Jeg gikk helt stille uten å si noe. Jeg ville ikke forstyrre denne storheten som jeg følte. Jeg tenkte, hvor skal vi? Egentlig? Og uten å snu på hodet svarte Døden meg på mine tanker. Vi er på vei mot evigheten, alle sammen. Vi går inn og ut av tiden og ser ofte ikke lengre enn tap, savn og lengsel, mens vi er i tiden. Det kan være smertefullt. Kan? Hun tuller tenkte jeg i mitt stille sinn, men ville ikke si noe om det. Jeg kan også ta bort smerten ved det. Men bare hos de som slipper Dødens storhet innover seg. Hva mener du? Spurte jeg undrende og forventningsfullt. Jeg mener at dersom du blir en del av døden, vil den ikke smerte deg lengre. Flott, tenkte jeg ironisk, så er eneste måten å unngå det smertefulle ved døden, ved selv å dø. Dette var ikke noe catch, syntes jeg. Jeg var skuffet. Det var jo ikke jeg som skulle dø. Det var min mor, og bortsett fra mine egne barn, var hun det kjæreste som fantes for meg på hele denne innholdsrike jorden. Mitt sinn var en stor samling av tristhet, og sorg, savn og noe jeg kalte medlidenhet, som sannsynligvis ikke var annet en min egen følelse av tilkortkommenhet i mitt ønske om å ta bort eventuelle ubehagelige følelser hos min mor.
Med ett kom det et vinddrag mot oss. Den var mild og kraftig. Det vekket meg fra min grubling og fikk meg til å innse hvor jeg egentlig var. Det ga meg en kvalmende følelse. Jeg hadde egentlig på ingen måte lyst til å møte Døden. Langt mindre bli en del av den. Det hjalp ikke det spor at Døden så poetisk kalte det begynnelsen eller evigheten. Jeg ville at livet skulle fortsette og fortalte det til Døden. Hun kikket på meg, jeg vet fremdeles ikke hvilken farge øynene hennes hadde, hun sa: det ER livet som fortsetter. Du ser bare slutten fordi du holder fast på dine begrensede tanker. Forestill deg at du ligger i sengen din, på rommet ditt og du åpner øynene, hva ser du da? Jo du ser taket og veggene. Du ser det som begrenser deg fra resten av verden, og resten av universet. Allikevel vet du at det er noe utenfor taket og disse veggene, en verden, luft, en himmel, en sol, stjerner, fugler, støv, lys, lukter. Alt finnes der, du ser det bare ikke. Hva om vi river ned disse veggene og taket i fantasien din en stund, hva ser du da? Da ville jeg ikke se alt, men svært mye mer, svarte jeg og lurte på hva hun ville frem til. Akkurat! hun var svært fornøyd med svaret mitt, men jeg syntes vel ikke at det var noe å bli imponert over. Så lenge du fokuserer på taket og veggene ser du slutten av ditt eget blikk. Du ser begrensningene, du ser enden av ditt eget rom. Fjerner du bevisstheten om slutten, det endelige, noe som ubønnhørlig tar slutt, vil du være i stand til å se lengre. Mye lengre. Dere mennesker aner ikke hvor langt dere egentlig kan se. Dere går og myser dere gjennom livet, og er så redde for hva dere skal oppdage dersom dere åpner øynene helt, at dere går glipp av en masse moro. Dere kunne finne helt utrolige løsninger på mange problemer dere har, dersom dere bare hadde våget å se mer, se lengre. Jeg undret meg over hvorfor Døden skulle komme med slike tips men kunne ikke finne noen logisk forklaring på det.
Når vi hadde vandret slik side om side i stillheten en stund, tok jeg mot til meg og bakset spørsmålet ut av meg. Så hvordan kan vi ta Dødens storhet innover oss? Døden sukket lett og smilte et smil som jeg tolket som ”Endelig-, Jeg trodde aldri du skulle spørre…” det blafret lett i kjolen hennes så det gnistret i farger i de lange skjørtene.
Å ta Dødens storhet innover seg er å stoppe opp å svelge livet i det øyeblikket du er. Det er å åpne lokket til en kiste full av skatter. Skatter som du kan definere, men kanskje ikke andre. Fordi de er dine skatter og enkelte av dem er det bare du selv som kan se. Å ta Dødens storhet innover seg er å bygge sin bevissthet om til en våkenhet for det som er bortenfor tid, bortenfor det sansbare, og bortenfor det du kaller liv. Det er å våkne om morgenen å vite at det du drømte i natt, like gjerne kan være sannheten og at det faktisk er nå du drømmer. Å ta dødens storhet innover seg er å forstå at når du legger deg om kvelden, så er søvn en tilstand der du arbeider mer enn om dagen, fordi det er om natten du reder ditt leie i evigheten. Og tilslutt, å ta dødens storhet innover seg er å kunne vise verden en vei å gå, som strekker seg fra begynnelse til begynnelse, uten å briste, uten å gå i knas og uten og tråkke på andre sjelers vei.
Jeg var målløs. Jeg viste ikke hva jeg skulle si, eller om jeg skulle si noe. Og siden været hadde opphørt, syntes jeg det virket plumpt å trekke frem noen fraser om det, midt oppi dette. Jeg kjente jeg var i fremmed land, og ærefrykten for det lyset jeg sanset rundt meg, fikk meg til å tie stille. Jeg hører ikke hjemme her tenkte jeg. Jeg deler ikke denne type kunnskap med henne, men hun deler den med meg, som om jeg kan forstå det hun snakker om. Men jeg forstår det ikke. Etter å ha tenkt en stund, kom jeg frem til at det var like greit å innrømme det først som sist, så jeg sa rett ut: jeg forstår ikke hva du snakker om. Selv om jeg faktisk syntes noe av det hun sa, ga mening. Det er fordi du bruker bare deler av hjernen din til å tenke med. Du bruker din logiske frekvens og forsøker å plassere det du hører og sanser inn i de båsene du er vant å putte din oppfatning av virkeligheten inn i. Du forstår mer enn det du liker å innrømme. Dere fant opp noe dere kalte vitenskap og det gjorde verden til et bedre sted for mange mennesker en stund. Men ved å sette opp rammer som støtter deres tanker setter dere samtidig opp begrensninger. Å bygge en mental brygge som takene kan legge til kai ved, må nødvendigvis gi noen pirer og pilarer. Disse pirene og pilarene gjør det umulig for andre tanker å seile nært det du kaller fast land. Vitenskapen vil alltid bygges på det som kan oppleves empirisk, mens hjernen din også kan sanse og tenke bredere, dypere eller høyere om du vil, enn det som kan registreres på vitenskapens metoder. Der vitenskapen begrenser ditt sinn, har den utspilt sin rolle, og du kan ikke ha nytte av den. Den er ikke absolutt annet enn i sin begrensende faktor. Og du ville ikke orke å leve så begrenset at du faktisk forsto alt du så og hørte og opplevde. Det ville vært uutholdelig for deg. Rett og slett fordi du ikke er skapt for det. Det ville vært som å plassere en fisk i toppen av et tre å be den fly. Døden humret lett. Jeg stirret på henne og konstaterte enda en gang at hun var alt det jeg ikke trodde hun var. Plutselig begynte hun å løpe. Jeg satte opp farten og ropte hva er det, hvorfor løper du? Merker du ikke vindene? Jeg merket ingen vinder her. Løft vingene ba hun meg. Damen er sprøyte gal tenkte jeg. Men skiftet mening og bestemte meg for å tenke at det antagelig var jeg som var sprøyte gal. Skitt og, tenkte jeg og løftet ikke vingene men armene. Jeg lot det stå til og fikk en klar følelse av å fly. Jeg lå nå fremover med overkroppen og kunne faktisk se ned på bakken som nå var flere meter under meg. Dæven jeg flyr, tenkte jeg og ville ikke vite av at det faktisk ikke var fysisk mulig å gjøre det. Det er ditt sinn som flyr, opplyste Døden meg. Ditt sinn kan ta deg til steder du har drømt om, og til steder du ikke ennå har drømt om. Men det kan ikke ta deg til landet bortenfor døden før du har smakt den selv. Men jeg vil vise deg porten, og du skal få se hvordan der er å lande der, når du først har smakt den. Men inntil nå må du nøye deg med å vite at det går an. At du skaper din virkelighet ved å våge å utvide grensene eller å dra dem tett inntil deg. Du kan velge å danse på to kvadrat dårlig asfalt eller på universets flytende dansegulv. Eller du kan velge det som passer midt i mellom. Men ikke kom å si at du ikke visste det. Jeg har sett du har danset hjemme hos deg selv som om stuegulvet var laget av perlemor, og på engene om sommeren som om du var en yndig og lekende svale. I ditt sinn var du nettopp det, helt til du så i speilet og oppdaget at lårene var for tykke og magen var for slapp og håret hang feil og mens du studerte din egen fallitt, mistet øynene all glans som de hadde hatt, da du danset.
Døden gjorde en sving og stilte seg opp i luften rett foran meg. Hun stod på ingenting og så meg alvorlig inn i øynene. Vi skal snu nå. Vi skal tilbake og du skal gå denne distansen sammen med de menneskene du bryr deg aller mest om. Men uten at du ser meg. Jeg vil være der. Jeg er luften du puster, jeg er i dine salte tårer, jeg teller stegene du går, og jeg er solskinnet som kysser deg på kinnet. Jeg er regndråpene som kryper inn i håret ditt og synger for deg slik at bare du hører det. Jeg er havet som bærer drømmene og tankene dine til den havnen du har sendt dem. Kom så går vi dit du vanligvis pleier å gå.
Vi var plutselig tilbake i en virkelighet som jeg kjente meg igjen i. Jeg så meg omkring og oppdaget at Døden var borte. Det føltes tomt og merkelig. I noen sekunder opplevde jeg forvirring, inntil jeg besluttet å begynne å gå veien som jeg tidligere hadde fløyet og gått sammen med Døden. Jeg gikk alene men kunne ikke befri meg fra tanken om at det gikk en strålende vakker kvinne ved siden av meg, full av visdom og lys. I mitt sinn kalt jeg henne begynnelsen, og jeg lot tankene mine danse bortover store åpne saler uten vegger og tak, men med alle de menneskene som jeg noen gang hadde kjent og kjenner, stråle om kapp med alle de soler du kunne tenke deg. Jeg var hjemme, og jeg var ny på samme tid. Jeg eide livet og døden var ikke lengre en trussel, bare en overgang.
Elvira, spinnerskenOpprettet av Gislaug ons, mars 25, 2009 21:39:21
Det var en gang i en liten sjøbygd, innerst i en liten fjordarm som heter Traumsundet, der levde en liten unnselig spinnerske ved navn Elvira. Hun bodde i sin lille fattigslie stue, og der hun spant hun alle mulige slags tråder for, alle mulige slags folk. ”Spinn for oss Elvira, spinn! ”og Elvira spant. Hun spant og hun spant. Vakre silketråder, mykt ullgarn, sterke bomullstråder og alt det folk bad henne om å spinne, det spant Elvira. Folk var såre fornøyde. ”Elvira spinn, for oss. Vi trenger fin tråd til silkestrømpene vi skal lage oss”, det var syklubben som vimset selvopptatte om forbi, og ga Elvira oppdrag. ”Elvira vi træng nåkka skikkele bra trå te å lag oss nye feskgarn, Spinn for oss Elvira, spinn”. Det var talsmannen for feskarlaget, han Anders som va innom og ba Elvira om hjelp. Det hendte også sågar at presten i bygda banket på Elviras dør og ba om tråd til nytt messehaggel. ”Spinn for oss Elvira, spinn for menigheten din”. Med en selvtilfreds mine og overbærende røst mumlet presten:” ja ja Elvira, nød lærer nøken kvinde at spinde, ho ho!” Men Elvira var langt fra naken, riktig nokk kunne hun kjenne nøden enkelte ganger da betalingene for arbeidet var laber og til tider uteble, så kjolen hennes var kanskje ikke av de vakreste. Men naken hadde hun aldri vært. Hun lurte på hva presten egentlig mente.
Årene gikk og stadig nye mennesker kom innom det lille stua, i den lille sjøbygda, innerst i en liten fjordarm. ”Spinn for oss Elvira, spinn”. Og Elvira spant. Hun spant til huden på fingrene sprakk og blødde. Øynene ble matte og slitne av arbeid i sene nattetimer. Leddene var vonde og verket natt og dag. Til slutt orket ikke Elvira spinne mer. Er dette alt? Tenkte Elvira. Er dette alt jeg skal oppleve i livet mitt, spinne og spinne for andre. Jeg vil ikke spinne mer, jeg vil gjøre noe annet. Men hva skulle hun gjøre, hun hadde ikke annet enn spinneriet sitt og hauger av tråd som var blitt igjen etter år av spinne-arbeid. Elvira begynte møysommelig å flette sammen trådene. Først de små tynne slik at de ble til tykkere tråder som hun igjen flettet sammen til enda tykkere og lengre tråder. Hun stengte seg inn i sin lille stue og flettet iherdig. Utenfor stod flere av bygdas befolkning og ropte: ”Spinn for oss Elvira, spinn”. Men Elvira ville ikke spinne. ”Hva skal du med et slikt stort rep, Elvira. Du greier snart ikke å løfte det engang”. Trådene var nå flettet så grundig sammen og var blitt til et stort tykt rep. De har rett, tenkte Elvira, jeg vet ikke hva jeg skal bruke repet til. Jeg vet bare at jeg ikke vil spinne mer.
Da Elvira syntes at repet var tykt, sterkt og langt nok, avsluttet hun arbeidet med å lage en kraftig løkke på begge endene av repet. Den natten raste den forferdeligste storm på havet og den nådde også den lille fjorden der Elvira bodde. Neste dag da stormen løyet noe, viste det seg at et digert passasjerskip hadde kantret og stormen hadde ført det store skipet med seg som en liten barkebit. Om bord fantes det fortvilte menn, kvinner og barn som sloss for å redde livet der ute på bølgene. Bygdefolket dro ut med fiskebåtene sine for å prøve å berge noen, men det var umulig å bringe menneskene fra en båt over til den andre på grunn av de høye bølgene. I de båtene som kom nærmest, kunne de høre hjerteskjærende skrik fra menneskene som begynte å se døden i øynene. Skrekken fra barneskrikene grep som en klo rundt hardbarkede fiskermenns hjerter. Det verste var at det så ut som om det ikke var noe de kunne gjøre.
”Den eneste råa er å slepe hele skipet lengre inn i fjorden der bølgene er mindre og så bringe folkene i sikkerhet derfra. Men da trenger vi et svært kraftig slepetau, og det er det ingen andre enn skipsverftet i Mekkefjord som har. Og dit kommer vi oss ikke i dette været. Stormen ser ut til å øke og vi har knapt med tid, skal vi redde disse menneskene”. Karene diskuterte hva de kunne gjøre. Da utbrøt fiskeren Anders brått: ”Elvira, hun har tau som holder, la oss dra til Elvira og hente det”. Som sagt, så gjort. Det banket på døren hjemme hos Elvira. Og hun ga dem tauet som reddet menneskene om bord på den kantrede båten.
Slepetauet ble senere hengt opp på folkemuseet, men folk i bygda glemte fort hvem som med sine små hender hadde laget tauet. Noen av menneskene som ble reddet den vanskelige stormnatten ble imidlertid boende i den lille bygda og de glemte ikke hvor nær de hadde vært ved å miste sine egne og sine nærmestes liv. De tok rett som var turen innom Elvira med mat og gaver. Det hendte at Elvira spant sine vakre og sterke tråder fortsatt, men nå hadde hun nok til å livberge seg med, og kunne godt si nei til å spinne en gang i blant, for bare å kose seg sammen med sine nye venner.
Og siden den gangen, bestemte alltid Elvira selv når og hvem hun ville spinne for. Sist jeg reiste forbi Traumsundet, hørte jeg at hun hadde tatt patent på sine spesialslepetau og rodd i land en kjempebestilling fra et redningsselskap i Japan, som hennes nystartede fabrikk i Mekkefjord skulle produsere. Forrige uke stod det en flott artikkel i lokalavisen om henne. Overskriften lød: ”Sukseskvinne skaper nye arbeidsplasser, -bygda får økt innbyggertall og bygger ut skolen.” Men Elivira, gjør bare det hun synes hun har lyst til...
Dundrende hoverOpprettet av Gislaug ons, mars 25, 2009 21:31:51En fortelling om å ta tilbake seg selv.
To hester kom løpende bort over sletta. Den ene var brun og den andre svart. Men begge var de store, flotte og sterke og de elsket å løpe om kapp med hverandre i vennskapelig tvekamp. ”Jeg skal nok komme først til skogbrynet i dag ” sa Brunen med ertende stemme. Han satte opp farten. ”Nå det skal vi nå se på ” Svarten begynte å galoppere for å dra forbi sin venn. ”Pøh! ”prustet Brunen, han spente hovene i bakken så jordspruten stod. De to hestene kikket på hverandre i sideblikket mens de løp. Dette hadde de gjort siden de var ganske unge, -løpt om kapp med dundrende hover. Musklene under huden spilte, og synet av de to hestene var et mektig skue av styrke, eleganse og munter lek. ”Tok deg! ”, ropte Svarten andpustent, de nådde skogbrynet med sekunders mellomrom. Sliten og fornøyd tråkket den skogbunnen for å ta seg igjen.
Da, plutselig var det noe som skjedde. Brunen vrinsket høyt av smerte og steilet forskremt. Hva er det spurte Svarten forskrekket. Brunen humpet omkring på tre ben og stønnet. En slange, en giftslange! En diger slange lå på bakken, vred og kveilet seg. Den skadde foten til Brunen svulmet allerede opp. Vi må ha hjelp fort sa Svarten, og raste tilbake til gården for å hente hjelp. Han måtte redde sin venn. Aldri i sitt liv hadde han sprunget så raskt. Blodsmaken i munnen enset han ikke før etterpå. Da han skulle si til bonden at Brunen var skadet, hadde han omtrent ikke luft til å snakke. Bonden hev seg på hesteryggen og ut i skogen bars det i en fart som verken folk eller dyr i egnen noen gang hadde sett. Da de kom bort til Brunen, rakk de akkurat å se hesten dra sitt siste sukk. Det var for sent. Brunen var borte. Svarten greide ikke å tro det. De hadde alltid hatt hverandre. og han hadde løpt kun med det for øyet, nemlig at han skulle redde sin venn. Nei han hadde ikke løpt, han hadde flydd, men allikevel, det var ikke bra nok, det var ikke fort nok. Brunen døde rett foran øynene på sin venn.
Månedene gikk, og sommeren slo ut i full flor. Fuglene sang og alt var så vakkert. Ny hest var det kommet på gården også. Men Svarten var liksom aldri helt glad lengre. Uansett hva han prøvde, ble det bare halvveis. Han som elsket å løpe, men når han forsøkte så, nei… Han greide liksom ikke å finne gnisten. Han kunne nok ha lyst, og føle seg inspirert, men etter noen meter så var det som om kraften vek fra føttene hans, og han ble bare tung, tung, tung. Ingenting nyttet. De andre dyrene på gården så at Svarten ikke var så glad lengre. Bimbo den flotteste melkekua på gården ville gjerne ville leke terapeut sa: ”Kjære Svarten, du må tænke over om de e nåkka du har opplevd i barndommen din, som gjør det så vanskelig for dæ. Marianne selv utnevnt talskvinnen for hønsegjengen sa så seriøst hun greide: ”Du må lægg fortia b-b-ba-bak-bak-baaaaak dæ, glømm alt som ha virri, og bærre tænk fræmover.” og de andre hønene stemte i som et kirkekor: bak-bak-bak, du å legg det baaaaak! Fredrik, engelsksetteren overhørte samtalen og syntes det var på tide at noen med en smartere hjerne skjøt inn noen bevingede ord. ”Nei, gi faen. Ta en rev, det årnærsei.” men Svarten hadde ikke lyst på noen rev. Bonden kom vimsende forbi med kaffekoppen i handa, ” Nåh Svarten, er du klar for et realt arbeidstak? Du vet det er ingenting så oppbyggende som godt gammeldags krrroppsarrrrbeid.” Jo Svarten, han kunne godt arbeide både tungt og lenge, men det forandret ingenting. Hans velmenende venner gikk tom for gode råd.
Dagene gikk og ble til måneder. Det var nå gått ett år siden Brunen døde. Svarten gikk inn i skogen for å tenne lys på stedet der hans venn hadde gått bort. Han kjente seg så uendelig trist og tung. Han satte seg ned og lukket øynene. Han trodde jorden skulle sluke ham, og lukke seg over han. Han sovnet slik. Han drømte at han steg ned til alveland og møtte Brunen og bestemor og bestefar. Og så flokker av vakre hester som løp lekende bortover de deiligste åser og enger. Han drømte at han gikk bort til en klar, klukkende bekk for å drikke. Det svale vannet rant som perler over den varme mulen, og lesket tungen og strupen hans. Men da vannet nådde magen, hogg det i han som et sviende bitt. Ahhh, hva var dette? Hadde vannet blitt til en slange i magen hans? Han ville kaste det opp men greide det ikke. Svarten stirret på bekken som nå lo hånlig mot han og buktet seg nedover som en orm. Ja klukket bekken, alt du drikker, og alt du spiser, alt du sier, tenker og gjør blir til et slangebitt i deg fordi du ikke greide å redde din venn. ”Men jeg gjorde så godt jeg kunne, det stod ikke i min makt å redde Brunen.” Ja, sa bekken, det vet fornuften, men det vet ikke hjertet ditt. Svarten så forferdet på bekken, ”Hva kan jeg gjøre med det da?” Hva kan jeg gjøre med det da? Hermet bekken hånlig, og rant bare videre. Nye vanndråper rant etter, og hørtes ut som et ekko, når de sildret forbi Svarten: ”hva kan jeg gjøre med det da, hva kan jeg gjøre med det da?
Sint og forvirret stampet Svarten bort fra bekken, og krøp inn under en fjellskrent, som han lente seg mot. Jeg skulle ønske hjertet mitt vart hardt som dette fjellet, tenkte han, da kunne ingenting såre meg. ”Og ingenting glede deg, ”sa fjellet. Leser du tanker, spurte Svarten. Jeg hører tanker og leser tiden, svarte fjellet. Kan du lese min tid spurte Svarten, usikker på hva han egentlig spurte om. Jeg kan lese om hvem du var, og om hvem du er, men det betyr ingenting. Ingenting? Svarten stusset. Nei ikke når jeg leser hvem du blir, såhh, av gårde med deg nå! En stor steinblokk raste ned rett bak Svarten. Han bykset av gårde for å unngå å bli truffet.
Nå kjente han at vinden blåste opp. Det var ikke lengre en frisk bris, men stormkast pisket han i fjeset, og gjorde det vanskelig å puste. Det var da merkelig, tenkte Svarten, hvor kom den vinden fra? Fra framtiden din, smektet vinden rundt ørene til Svarten. Han begynte å forstå at elementene her svarte på tankene hans, men han kunne ikke begripe meningene i ordene. Det blåste så kraftig, at han snudde ryggen til vinden og forsøkte å gå bakover. Du kan ikke rygge inn i framtiden, ulte vinden. Bena dine er ikke laget for det. Jammen du gjør det umulig for meg slik du pruster og blåser. Vinden lo, jeg bare forteller deg om framtiden din. Jo fortere du løper, jo kraftigere blåser vindene rundt deg. Jeg har sluttet å løpe, ropte Svarten mot været. Det ser ikke slik ut, svarte vinden. Da ser du mer enn meg, nå var Svarten oppgitt. Akkurat, jomet vinden, og raste videre. Det løyet. Engen var borte, bekken var borte, hestene var borte. Svarten åpnet øynene. Han var i skogen. Lyset han hadde tent var sluknet. Og det begynte å bli mørkt.
Hjemme på gården var alt som før. Bortsett fra en ting. Svarten hadde begynt å tenke annerledes etter drømmen i skogen. Han brydde seg ikke lenger så mye om hva fornuften sa. Det var ikke så viktig. Heller ikke hva andre sa eller mente. Han likte bedre å lytte til rytmen i bølgene ved stranden, lyden av fuglene som lettet mot himmelen, han snakket med stjernene om kvelden, og kunne bli rørt til tårer over synet av en vanlig struttende gul smørblomst. Et eller annet sted langt inni Svarten vokste en mektig og var styrke. En styrke som ikke hadde vært der før. En styrke som ignorerte hønsesnakk og bondeskravl. En styrke som gikk forbi alle innvendinger, alt som kom fra sidene og ville forstyrre. Svarten var lei alt dette. Han var lei av å ikke ha noen gnist, lei av gode råd, lei av å ikke være en galopperende hest med dundrende hover. Han gråt, han var sint, han raste inni seg og begynte å stampe med ene foten. Stampet hardere og hardere, stampet med to ben, tre… han løp. Han raste fremover tårevåt i øynene. Han så ikke helt hvor han løp. Men han løp og løp i vilt raseri. Han løp så tårene smakte metall og huden glødet. Han løp inn i skogen og bortover mot fjellet, forbi det stedet der Brunen hadde dødd, Han tenkte, det var ikke bare Brunen jeg mistet den gangen, jeg mistet også meg selv! Nå skal jeg løpe og finne tilbake til meg selv. Trampe hovene så hardt i bakken at alle skvetter til når de hører og ser meg. Jeg skal ta tilbake mitt liv og meg selv. Jeg vil eie meg selv fullt og helt. Bare på den måten kan jeg være den jeg er født til å være. Nemlig den raskeste hesten her omkring.
Han blunket tårene ut av øynene. Aldri hadde han sett så klart og tydelig før, som det han gjorde nå. Aldri før hadde han vært så sikker på hvem han egentlig var. Og aldri hadde han kjent seg så sann, så hel, sterk og fri. Han var kommet fram til seg selv i tide. Denne gangen hadde han rukket det. Han hadde berget seg selv. Og han visste at om det skulle bli nødvendig, ville han også kunne berge andre de gangene det fantes muligheter for det. Han visste at nå var han rask nok, klok nok og god nok.
Om du noen gang reiser dit Svarten lever, så se etter han på de vide engene øst den store skogen. Da vil du kunne se en svart hest fly over slettene. La da ditt hjerte få mettes av dette synet. Et mektig skue av styrke, eleganse og munter lek.
De som voktet jordenOpprettet av Gislaug ons, mars 25, 2009 20:46:09En gammel mann med hvitt skjegg begynte å fortelle en historie om de fire vesener som omsluttet og voktet jorden, og alle de som levde der. En historie som beskrev hvert av vesenenes intrikate personlighet. Og mens vi satt rundt bålet, spant denne historien sin egen tråd i våre liv…
«Vi ville ikke kunne favne jorden og beskytte den hadde det ikke vært for vindene,» buldret Dragen. Den trengte oksygenet i vinden for å skape ilden som ga den dens fryktinngytende vesen. «Ahh! Du ville likevel vært en drage, om du ikke hadde sprutet ild,» mente Sjøormen, mens den glefset etter sin egen hale, og dannet slik en hel sirkel rundt planeten. «Havet derimot, de store havene er det som gjør vårt arbeid meningsfullt. Uten havene kunne vi ikke holdt til her i det hele tatt» Sjøormen tok en god slurk av noen svære bølger, midt mellom to kontinent. «Jeg for min del kunne simpelthen ikke ha levd.»
«Hm? Hva skulle vi trampe våre hover mot,» vrinsket Enhjørningen, «om vi ikke kunne smelle dem taktfast mot fjell og vidder, mot strender og klipper? La vannet under himmelen samle seg på et sted og la det tørre land komme til syne. Det finnes ingen verden uten jorden å gå på. Og hvem hadde jeg vært om jeg ikke kunne løpe, da hadde jeg ikke lenger vært Enhjørning. Da hadde jeg ikke vært meg!»
Erkeengelen tok til orde og sa: «Dere vil alle skyve hverandre bort. Dere gjør det ved å neglisjere det som er viktig for andre, mens dere roper i munnen på hverandre at dette, nettopp det som du selv synes er viktig og som er essensielt for ditt selvbilde og din personlighet, det er det eneste saliggjørende for alle? Har dere tenkt på at uten menneskene som lever på jorden ville vi ikke en gang ha en oppgave å gjøre. Hva skulle vi være til for da? Hvem hadde vi vært uten jobben vår?» «Det er ikke oppgaven som er det viktigste», avbrøt Sjøormen. «Vi må også huske å bare være, bare rett og slett nyte tilværelsen, for eksempel med et deilig bad.» «Å du tenker nå bare på vann og følelser og sånn du» sa Enhjørningen engasjert, «Mens du, Erkeengel bare tenker på arbeidsoppgaver, fornuft og ansvar. Jeg spør bare; Hvor skulle menneskene og havet gjort av seg om det ikke var for det tørre land?»
Det ble stille en stund. Dragen pustet langsomt og dypt. Små tunger av ild lekte rundt neseborene på den. «Vi ville ikke hatt nytte av verken vannet, menneskene eller jorden de går på om vi ikke kunne la oss oppildne av vinden som blåser og fører livet med seg inn i menneskers og dyrs lunger, og bringer livet på nytt ved å føre med seg all slags frø utover hele kloden. Til og med fiskene i havet ville ha dødd uten denne luften som vi ofte kaller vind, tenk på det dere. Tenk som vinden. Dere burde virkelig la dere blåse litt overende av og til, i det minste la den fylle seilene deres så dere kan få større fart!» De fire vesenene forsto at de kunne fortsette slik i det uendelige, og alle ville ha forskjellige synspunkter å komme med. Alle ville synes at akkurat deres mening var den aller viktigste og til og med føle seg truet dersom det som skapte deres identitet ble skjøvet i bakgrunnen. "Hvordan kan vi løse dette?» Enhjørningen trampet rastløst med hovene. «Vi kommer aldri til å bli enige. Ikke så lenge vi holder fast på det som vi synes er oss, det som skaper vår nåværende identitet.»
Sjøormen hadde sluppet taket i halen sin og krøpet bort til Dragen. «Det er greit, du må bare la vindene blåse over havene, men ikke la flammen fra nesen din få vannet i havene til å koke. Når havet koker kan ingen leve.» Dragen tittet på Sjøormen med små triste øyne, tydelig rørt over dens villighet til å komme Dragen i møte. Dragen var mye større enn Sjøormen, og når de lot halene ligge ved siden av hverandre, var det lett å se hvor Sjøormen kom til kort. Til gjengjeld var den mye smidigere enn Dragen og derfor mye raskere når det gjaldt å komme seg fort fremover. «Jeg ville ikke ha svømt om kapp med deg kommenterte Dragen, da ville jeg bare tape.» «Vinne tape, -det er det samme. Man gjør gjerne begge deler samtidig. Man vinner en pris og taper en venn. Man vinner en venn og taper sin tid. Noe er det bestandig. Erkeengelen var falt i tanker. Vi favner og famler for å beskytte og bevare, og ser ikke at når vi fester grepet for stramt rundt det vi prøver å beskytte, står vi samtidig i fare for å kvele. Denne fornemmelsen av å være den store beskyttende, den som er større enn andre, åh denne besnærende følelsen av å være viktig for andre. Viktigere enn de som man prøver å beskytte…» Erkeengelen falt sammen i ryggen og ble lut. Skamfull over sin egen arroganse, vendte den et blad i livets bok, som den bar med seg over alt. «Det er ikke riktig av deg å begynne på en ny side i boken», kommenterte Enhjørningen til Erkeengelen, «før du har latt oss alle fortelle det vi har på hjertet. Livets bok kan ikke være en bok om livet, før vi alle har fått fortalt våre historier. Skriv ned våre fortellinger, og la oss se om vi kan lære noe av det etterpå.»
Og slik ble det. Erkeengelen skrev ned, det de andre fortalte i tur og orden, og også sin egen historie. Da han var ferdig leste han boken høyt for de andre. Da Erkeengelen var ferdig var dragen den første som torde å si noe : «(Kremt) Vi – vi har fått til noe viktig og bra her» stotret Dragen, han var ydmyk i stemmen. «Det er jo tydelig at alle sidene her er viktige, og det ene kan ikke utelukke det andre. Livet på denne kloden har en perfekt balanse, så lenge vi ser at alt henger sammen og at alle ting innvirker på hverandre.» «Ja ved å velge ut bare noe av det for å beskytte det vi kaller oss selv og vår egen identitet, begrenser vi våre liv, og forringer på den måten kvaliteten av det. Vi stopper tilførselen utenfra når vi tegner skarpe skillelinjer mellom det vi kaller viktig og uviktig. Riktig og galt. Det eneste gale jeg ser her, er disse skillelinjene i vår tanke som gjør vårt sinn lite og trangt.» Sjøormen gestikulerte med hele seg. Iveren var til å ta og føle på. «La oss lese boken en gang til,» sa Erkeengelen, «og se om vi kan få en annen måte å oppfatte oss selv på. Kanskje vi ikke behøver å føle oss truet av at andre fokuserer på noe annet enn det som er viktig for oss. Kanskje det bilde vi har av hvem vi er og den identiteten vi kjemper for å bevare, ikke engang forteller hvem vi er lengre? Det er som om vi sloss for å beskytte en gammel ham, noen gamle klær eller en væremåte som er helt unyttig for oss nå.» «Men hvem skal vi da være? Hvem er jeg da?» Spurte Enhjørningen forvirret. «Er jeg mer enn den sterke og raske? Kan jeg også la min tanke fare med vinden, og la drømmene mine seile på alle hav og kjenne ilden tenne flammer i mitt blikk?»
«Jeg er redd for å miste meg selv,» sa Dragen. De ble alle stille en stund. «Vi er nok alle redde for å miste oss selv» sa Erkeengelen. Hun fikk en tenkerynke i pannen. «Men jeg har lest et sted i en annen bok at det er ved å miste seg selv man finner seg selv.» «Det,» - sa Enhjørningen, «make no sense, -at all» "Hvordan gjør man det? Finnes det en snarvei, en hurtig måte å få det overstått fort på?» Ville Sjøormen vite. ”Nei ” svarte Dragen «Ting tar tid.» «Jo men alle må gjøre det på sin måte tror jeg. Noen fort andre sakte.» Enhjørningen tygde litt på det. «Jeg har hørt et uttrykk som sier at ingen fugl flyr for høyt dersom han flyr på sine egne vinger. Jeg tenker det gjelder fart også. Ingen Enhjørning løper for fort dersom han løper på sine egne bein!» «Yess!» Tenkte Sjøormen og tok en saltomortale av pur glede og rent energioverskudd. «Men det er jo litt skremmende da,» Erkeengelen fortsatte samtalen, «-tanken på å miste seg selv. Skal noe i oss dø? Hva er det egentlig man mister? Er det den vante oppfatningen av hvem vi er som skal dø, slik at det blir plass i vårt sinn og tanke til den vi egentlig er?»
Man kunne nærmest se tankeaktiviteten under huden på de fire hodene. Det var som det sydet under pannebraskene på dem. «Kanskje vi ikke lengre er de vi trodde vi var» Det var Dragen som brøt stillheten etter en liten stund. «Kanskje vi egentlig aldri har vært det» Sjøormen fortsatte tankerekken, «Fordi det vi trodde vi var, bare er en liten begrenset del av de vi virkelig er. Vi er så mye mye mer. Og når vi virkelig forstår det ,vil vi kunne beskytte jorden enda bedre.» «Skriv det i boken Erkeengel» utbrøt Enhjørningen, «og la sannheten hvile i det vi til enhver tid skaper. Vi må aldri la fortiden alene bestemme hvem vi er.» «Nei» sa Erkeengelen, «Vi er den, vi er i dag. Aldri noe annet.»
Slik endte fortellingen om de fire vesener som voktet jorden. Flammene i bålet holdt på å brenne ut, og lyset fra de glødende kullbitene fikk det hvite skjegget til den gamle mannen til å se ut som ild som lekte rundt det barkete ansiktet. Han stirret stille ut i mørket. Historien var slutt, men ordløsheten som rådet, lot våre sinn fortelle oss sannheten om hvem vi var. Og slik fortsetter ordløsheten å fortelle oss alle, til enhver tid, sannheten om hvem vi er.
