RefleksjonerPosted by Gislaug Sun, May 02, 2010 08:59:35
Gjennom årenes løp har jeg beveget meg i ulike miljøer og
sammenhenger. Jeg har knyttet vennskap og bekjentskap litt på tvers
av alder og kjønn, sosial status og bakgrunn. Det har ført til at
jeg har lært mye om andre menneskers holdninger, tanker og
fordommer. Men også om egne sådanne. Ironisk sett; Jeg liker
virkelig ikke fordommer, og det eneste jeg har fordommer mot er
mennesker med fordommer... Så kan jeg sitte her i steinrøysa og
kaste drivhus!
Jeg kjenner det provoserer meg for tiden, mennesker som bare har
svar, og ikke våger å stille seg selv sårbar nok til å sette
spørsmålstegn ved egne tanker og holdninger. Det spiller ingen
rolle om det er på et akademisk faglig plan, eller handler om
hverdagssituasjoner. Det blir alikevel en fastlåst situasjon som
ikke oppmuntrer til utvikling, når noen har låst seg fast i en
enkelt "sannhet" over tema som berører mange. Det blir for
trangt å være der, jeg får ikke "puste". Jeg finner ikke
min plass i slike menneskers nærhet. Det er rett og slett ikke plass
til annerledestenkende rundt slike, og eksluderingen er et faktum,
utalt eller ikke. Man må velge å si seg enig, og eller miste seg
selv. Da er det bedre å takke for seg, trekke seg unna og søke mot
noe annet.
Det slår meg at selv om vi godt kan være uenig i ting som ikke
er vesentlig i en større sammenheng, vil uenighet om grunnleggende
verdier, over tid være en kilde til å miste sin egen energi. Sin
egen kraft om du vil. Vår styrke ligger i å tro på vår egen
overbevisning, ikke i at vi har rett. Vi kan bestemme oss for et sett
sannheter som vi er villig til å dø for om så, men når livet er
over vil vi kunne se at disse sannhetene var våre, ikke alle andres.
Mangfoldet av variasjoner blandt oss mennesker er for stort, men alle
trenger vi noe å tro på, materielt eller imaterielt. Det triste er
synes jeg, når vi tar sannheter knyttet til verdisystem (det er de
alltid) for gitt, uten å forstå hvilke verdier disse sannhetene,
riktighetene er sprunget ut fra. Vi har alle et sett (eg. flere sett)
verdier, om vi er dem bevisste eller ikke. Om jeg tror at mitt
verdisystem er det eneste riktige, har jeg ikke skjønt det fnugg!
Men selv om jeg ser at mine verdier ikke er mere riktig enn
andres, er det likevel viktig å holde de for sanne for min del. Jeg
er trygg nok på meg selv, til å ikke ha behov for å gjøre de til
allmenngyldige for alle. Når jeg møter mennesker som bedriver slik
overføring av meninger til andre, blir jeg skikkelig uvel, og trives
ikke i deres selskap. Det er slik vi mister vår frihet, våre
valgmuligheter og vår trygghet. Vi blir nødt til å kjempe for vårt
eget ståsted. Det er ikke hyggelig å tilbringe mye tid sammen med
bedrevitere som ikke egentlig er bevisst sine egne verdier, eller
evner å se at det finnes flere sannheter, selv om det er viktig og
riktig å holde sine egne verdier tett inntil brystet.Noen ganger
begynner vi å kjempe mot hverandre, men uten at noen vinner. I slike
situasjoner kan en vinne diskusjonen, min ingen vinner situasjonen.
Alle blir tapere på en slik arena, fordi kampen handler fort om å
ha rett, mens det det egentlig dreier seg om, er at vi har frihet til
å velge ulike verdier, og derav ulike sannheter. Faktum er at de
fleste verdiene som vi sloss så innbitt for, har vi arvet fra andre,
-familie, slekt eller kultur. Hvem hadde du vært om du hadde vokst
opp i en annen verdensdel, men annen familie? Ville du hatt de samme
holdninger og verdier som du har nå, da? Ville det som er viktig for
deg her, være viktig for deg der? Neppe.
Så hva var spørsmålet? Skriver jeg det her nå, har jeg jo gitt
deg SVARET. Og svaret har jeg jo ikke. Bare svaret for meg selv. Men
det gjelder nødvendigvis ikke deg.
RefleksjonerPosted by Gislaug Tue, February 23, 2010 10:35:21Noen
av oss søker endringer. Andre har falt til ro og frykter endringer. Vi
er ulike og har forskjellige behov. De fleste av oss opplever seg selv
et sted på linja imellom disse to ytterpunktene. Vi liker å slå oss til
ro en tid, men så opplever vi behovet for endring på et eller flere
områder. Hva gjør vi så med det?
Det er ikke enkelt å
vite alltid hva det er som skal til for å bli tilfreds. Behovet for
endring og utvikling merkes ofte først ved en gryende mistilpasshet. En
rastløshet under huden, eller en sviende mage som ikke finner ro. Noen
opplever sågar at sykdom eller utbrenthet tar dem med til et sted der
endring MÅ skje for å orke å forstsette livet. Andre oppdager at ytre
omstendigheter krever at det skjer en endring skal vi kunne fortsatt ha
det ok med oss selv. De fleste av oss merker kanskje bare at vi vil noe
mer. Vi er ikke like tilfreds med livet som før, på tross av at vi har
det vi mener vi ønsker oss. Noe i oss driver oss videre og lengter
etter utvikling på et eller annet plan. Det kan gjelde
kjærlighetsforholdet, jobben, måten vi lever hverdagen på, eller rett
og slett stedet vi bor på. Det er tid for endring og vi forstår det
ikke før vi kjenner ubehag i en eller annen form.
Ubehag
setter oss i bevegelse. Ubehag er også kjennetegnet for overganger. Det
blir ofte litt humpete i overgangene mellom to faser. Noe må slippes og
annet må gripes. Noe blir forkastet for at nye ting skal få plass.
Tilstanden er utrygg, og man beveger seg ut av komfortsonen og inn på
ukjent mark. Det krever mot, og selvtrygghet. Det er i slike faser man
lett blir beskyldt for å være ustabil, svært risikovillig og
uberegnelig.
Ofte er det de menneskene som selv har størst frykt for endringer, som kritiserer. De
som ikke våger eller er villig til å bevege seg ut av sin egen
komfortsone. Konklusjonen deres blir at det koster for mye ubehag å
skape endringer, så jeg holder meg i ro her, selv om jeg ikke er helt
fornøyd. Vi kan være ekstremt dyktige til å serieprodusere unskyldinger
for å unngå endringer i slike situasjoner. Det er facinerende hvor ofte
mennesker som selv ikke er villig til å gjøre endringer, kritiserer
andres valg om endring. Det slår nesten aldri feil. Fordi andres
endringer trigger noe av deres egen lengsel og skaper ubehag. Da er det
lettest å heller kritisere de andre...
Å være levende er å være i endring fra tid til annen.
Vi "dør" mentalt på et eller flere områder om vi stopper denne
utviklingen. Vi skaper brakkvann i eget liv. Vi råtner og blir
illeluktende innsjøer der bare grønske og mudderdyr holder til. Når vi
tar tak i dette myrområdet for å plante nytt land, er det en sjelden
lettvint jobb. Vi graver dypt i oss selv og møter våre egne frykter og
gamle spøkelser. Men det er en sann befrielse å oppdage at disse
"spøkelsene" bare var spøkelser, ikke reelle deler av vår personlighet.
Å slippe de fri er som å erobre nytt land. Vi blir herrer over eget
teritorium på en ny og kraftfull måte, og sitter igjen med en
opplevelse av at det virkelig var verd det. Resultatet var verd
ubehaget.
Gjennom årenes løp har jeg våget en del
større endringer. Noen ganger har det vært nødvendig for å kunne
forstsette et meningsfullt liv. Andre ganger har det vært driften mot å
komme nærmere det livet jeg ønsker å leve, som har drevet meg til
endring. Jeg har følt kritikken på kroppen. Det har ført til en indre
forsvarstale der jeg må kunne argumentere på et plan som ikke alltid er
reelt å forsvare valg på. Å kjenne sine egne valgplattformer er en
modningsak. Det er ikke alltid det vi kaller fornuft, som er det
virkelige fornuftige argumentet for et valg. Vi trenger i stadig større
grad lære å kjenne våre egne verdier for å treffe de valgene som blir
riktige for oss selv. Så lenge ikke andre står i dine sko, vil de ikke
helt ut kunne bedømme hva som er det riktige for deg. Derfor vil vi så
lenge vi tar hensyn til hva andre synes og mener, lett kunne gjøre
halvgode valg, inntil vi lærer å forstå så mye av oss selv at vi kommer
til kjernen av våre intensjoner. Det kan ta et stykke tid. Det kan ta
noen år. Men undertiden kan vi øve oss, våge mer og velge endring som
fører oss mot det vi brenner for og lengter til. Dersom du ikke
begynner å bevege deg i den retningen, kan jeg herved garantere deg: DU
KOMMER ALDRI TIL Å NÅ DIT, FØR DU GJØR NOE!
Tillat
endring i ditt liv, sett deg i bevegelse og så kan du justere kursen
etterhvert om det skulle være nødvendig. Du hadde ikke lest dette om du
det ikke var for at du ønsker noe mer i livet ditt. Du kan ta skjeen i
egen hånd og føre skuta di, dit du vil. Om du aldri kommer fram, er det
alikevel større tilfredstillelse i å være på tur dit, en å surne i feil
havn. Og hvem vet, kanskje kommer du frem dit du vil og finner gleden i
å seile på frihetens hav? På turen fortjener du uansett å være kaptein
på egen skute, -sjef i eget liv. Å holde seg selv tilbake fordi det
virker tryggest, kan koste deg mer enn det ubehaget en endring kan
skape. Leser du dette er muligheten stor for at du allerede har kjent
på ønsket om endring. Nysgjerrigheten til å utvide livet sitt til å
innholde mer, har drevet mange mennesker til å ta valg som der og da
ikke ble anerkjent, men som i ettertid har blitt beundret og hyllet som
heltemodig. Istedet for å se opp til andre, kan du være din egen helt.
Rett og slett fordi du vet du er på riktig vei. Nemlig DIN vei!
RefleksjonerPosted by Gislaug Wed, March 25, 2009 23:33:39Forpliktelse har en negativ klang for en del av oss. Vi hører lyden av raslende lenker bare ordet uttales. Ord som ufrihet, tvang og kjedsomhet spretter assosierende opp som troll av eske når ordet forpliktelser blir nevnt. Men allikevel er det noe med dette ordet som får oss til å velge det på ulike arenaer, gang på gang. Vi har en anelse om at forpliktelsen har en gevinst for oss. Det kan være penger, respekt fra andre, selvrespekt, troskap, allianser, kjærlighet, trygghet..og slik kunne jeg ha forsatt lenge. Vi har ulike motivasjonsfaktorer, såkalte ”igangsetterknapper” som får oss til å velge ting som kanskje ikke alltid lyder så forlokkende i første omgang. Vi velger forpliktelse fordi vi vil oppnå noe. Og dette noe, kan være så mangt, og ikke sjeldent ligger den egentlige grunnen, bak det åpenbare.
Jeg har av og til lurt på hva som skal til for å lykkes. Hva er det jeg har gjort de gangene jeg har greid å nå de målene jeg har satt meg. Hva ligger i fundamentet på de livs-arenaene der jeg har lyktes selv om oddsen for det var relativt dårlig. Hva motiverte meg og hvor stor var innsatsen? Svarene er sjelden ensartede på slike spørsmål. Jeg kan trekke frem svar i hopetall uten å engang komme til kjernen. Men hva er kjernen? Det er den som er interessant her og relevant for å kunne overføre funksjonen til andre områder i livet. Jeg ser meg tilbake og ser evnen til å forplikte meg i forhold til noe. Ikke alle typer forpliktelser har gagner oss. Noen ganger kan vår trofaste hengivenhet til noe utenfor oss selv, føre med seg tap av livskvalitet. Da må vi spørre oss selv, hvilke verdier er det vi forplikter oss til, er det våre egne eller er det noen andres? Men ved å forplikte oss til noe som er fundamentert og har sitt utspring i våre egne verdier og verdisystem tror jeg vi kan lykkes i forhold til dette. Og det er vel først da vi virkelig har opplevelsen av å lykkes.
Fordi jeg lett får vond smak i munnen når jeg sier forpliktelser har jeg tillatt meg å gjøre en egen definisjon på dette ordet, som fungerer for meg. For meg er forpliktelse et ”trofast engasjement” i forhold til noe. Når jeg har et trofast engasjement som har sin plattform og utspring i mitt eget verdisyn, kan jeg oppnå mye. Da kan jeg kan skape mye og sannsynligvis lykkes. Jeg skriver sannsynligvis fordi det er en tese. Jeg har nemlig ikke greid å motbevise sannheten i dette. Jeg har aldri opplevd å ikke lykkes med dette utgangspunktet. Jeg har imidlertid opplevd å misslykkes når jeg satser på andres verdier og ikke mine egne.
Jeg har forpliktet meg til meg selv. Jeg har forpliktet meg til å sette meg selv høyt, til å være underveis og alltid utvikles som menneske på ulike plan, til å ta meg selv på alvor (for eksempel ved å være den lekne personen jeg er) og til å lykkes med det jeg holder på med. Slik ble det i alle fall for meg. Dette ble viktig for meg. Som jeg har skrevet i en sang.. (på trøndersk) ”Du skjønne aill må vi gjør det på vår egen måte, -aill må vi finnj vår vei..” og dette, er noe av min vei.
Jeg er for tiden student. Og jeg har forpliktet meg til studiet i den grad at jeg gjør dette for min egen del. Det fører til at min motivasjon ofte finner næring andre steder, enn de tradisjonelle "student-gullerøttene". Det betyr for meg altså ikke å få de beste karakterer eller gjøre best mulig inntrykk på medstudenter eller lærere. Men det betyr å kunne integrere det jeg lærer og erfarer i størst mulig grad så jeg kan si med meg selv, denne kunnskapen og mestringen er min, og kjenne at den "sitter i kroppen" om jeg studerer norsk, matematikk, musikk eller teaterarbeid. Man kan faktisk lære ting teoretisk, få topp karakterer og ikke eie sin egen kunnskap. Man mangler evnen til å omsette teori til praksis, man mangler rett og slett verktøyet som gjør teorien nyttig.
Selv skulle jeg ønske at flere lærere hadde en slik innstilling og et slikt fokus. Også på lærerhøgskolene. Jeg opplever fra tid til annen at den faglige og pedagogiske troverdigheten blant enkelte høgskolelærere desverre er skremmende liten. Jeg bruker av og til utrykket at man må "ha med seg, seg selv." Være til stede i det som skjer med hele sitt menneskelige fokus og samtidig våge å leve litt. Når man tviholder på sin akademiske kompetanse uten å være kongruent med den, være integrert, blir du kanskje godtatt blant dine egne, men har egentlig lite å by på annet et prat... På den annen side, når du er så heldig som jeg har vært, at man møter et menneske i skolesystemet som tørr være etterretelig og i en innstilling av selv å kunne være lærende (motsatt av belærende) i prosessen med sine studenter, ja da kan det være med å skape en læreprosess for de rundt også, som er gull verdt!
Å våge feile. Våge bli liten. Kanskje litt rar også. Rett og slett våge å ikke være flink og ta sjansen på å avsløre brist og mangler. Huttetu! Det koster. Det koster skjorta og mer til. Noen ganger koster det en anseelse som vi kanskje tror vi har... Vi tror vi betaler med respekten vi skulle fått fra andre. I stedet blir den ektheten vi legger for dagen en plattform å bygge vår egen integritet på. Vi blir autentisk med vår egen kunnskap og læreprosess. Jeg tror det er slik vi blir virkelige formidlere av kunnskap. Veien dit, begynner kanskje med en forpliktelse. En forpliktelse til seg selv og til å lykkes med de mål du har satt deg.
Lykke til, til alle oss som har forpliktet oss til å lykkes!
RefleksjonerPosted by Gislaug Wed, March 25, 2009 23:10:06Følelsen av å være på sporet, er deilig. Vi uttrykker det gjerne litt forskjellig, tillegger det forskjellige aspekt og verdier, og knytter det opp mot ulike opplevelser og områder i livet. Det kan være noe vi har satt oss mål av å nå, en kurs vi ønsker å justere, en retning i livet vi ønsker å snu eller å finne, eller rett og slett en opplevelse av å være på riktig sted til riktig tid. Det kan sågar være følelsen av å ha kommet frem. Uansett så er det noe i oss som finner gjenklang i den situasjonen vi opplever vi er i. Noen ganger er det kort vei mellom det stedet vi står og dit vi ønsker å komme, andre ganger er det lang vei å gå, men så lenge vi har opplevelsen av å være på rett vei, og målet er betydningsfullt for oss, spiller det mindre rolle hvor langt vi må gå. Noen ganger kan vissheten om at vi kommer til å nå dette målet være så sterk at det føles nesten som vi er fremme selv om vi faktisk bare er underveis. En slik visshet eller tro om du vil, avstedkommer alltid herlige resultater, og gjør veien til målet ofte kortere. Vi bare vet at vi når frem, så lenge vi gjør det som skal til, uansett om det blir mye motvind. Ekstra spennende synes jeg det er når dette målet er en smule ”uoppnåelig” i følge vante måter å tenke på. Slike opplevelser er flotte å ha og skaper positive ringvirkninger også på andre områder. Det kan mange ganger virke som at en positiv hendelse avler flere og slik ruller den gode snøballen.
Man gjør slike erfaringer gjennom hele livet, men er ikke alltid bevisst på hva som skjer. Bevisstheten rundt dem kan være nyttig for oss, slik at vi kan bruke denne bevisstheten mer konstruktivt senere. Riktignok kan man investere litt tid og penger i en terapeut eller en coach å få flott starthjelp, eller en dytt om man står fast i bakken, men til syvende og sist er den beste investeringen alltid den du gjør i deg selv. Å bygge sin egen tilværelse basert på den du er selv, er alltid, og jeg skulle mene uten unntak, et aktivum som er gull verdt. Å være absolutt tilstede i seg selv eller å ha opplevelsen av at du har ”flytta inn til deg sjøl” kan være et fantastisk mål, men samtidig en enda flottere utgangspunkt for veien videre. En slik plattform vil være solid nok til å bygge på, det du ønsker fremover.
Jeg husker jeg stod foran speilet for en del år tilbake, og gjorde opp status for meg selv. Situasjonen var ikke lys. Ekteskapet var gått føyka, jeg hadde små barn å ta meg av, jeg var syk uten noen særlig forhåpninger om bedring, langtidssykmeldt uten realistiske sjanser for å komme tilbake i jobben, minstepensjonist med gjeld og med konstante smerter som reduserte livskvaliteten min enormt. Det var tøffe tider, ingen tvil om det. Men i likhet men andre mennesker i slike situasjoner, gjør man det man må, nemlig man holder ut. Biter tennene sammen og holder ut. Og enda litt til. Men jeg gjorde en annen ting i tillegg. Jeg stod foran speilet som sagt og innså en svært viktig ting. Jeg hadde en helt spesiell ting. Jeg hadde et helt spesielt aktivum. Jeg hadde meg selv og jeg innså at det var det største aktivum jeg hadde. Det var enkelt å påpeke feil og mangler på denne ressursen, men det var dette jeg hadde, og man vet ikke hvilke muligheter som ligger i en ressurs før man begynner å utvikle det, og benytte det mest mulig konstruktivt. Det tok år å komme hit jeg er i dag, ja vel, og jeg har verken parkert, eller gitt opp, men jeg har nådd en rekke av de målene jeg har satt meg. Mennesker rundt meg har ikke alltid anerkjent mine valg eller tanker, men disse valgene og disse tankene har ført meg fremover til en helt annen livssituasjon. Bare den forandringen det er å slippe å ha daglige smerter, er formidabel. Og jeg skal love deg det var ikke vestlig skolemedisin som hjalp meg. Den forandringen har jeg selv skapt ved å finne min vei å gå, og mine måter å leve på. Noe kunnskap fant jeg på nettet, noe i bøker, noe hos andre mennesker, men mest fant jeg i mitt eget indre.
Jeg har ikke funnet et konsept av lettvinte løsninger, selv om missunnelige mennesker nok kunne finne på å beskylde meg for det. Jeg sier bare at man må ikke alltid bruke ekstremt lang tid på å komme til mål, når man finner en kortere vei, men finner du ingen kort vei, så gå den lange da for guds skyld, eller enda mer for din egen skyld! Det spiller ingen rolle, bare du begynner å gå mot målet ditt. Og husk at for å justere kursen må du være i bevegelse. Jeg kjøpte en gang en gammel Opel rekord stasjonsvogn uten servostyring, og den var tung som fy på rattet. Han som jeg kjøpte den av så hvordan jeg slet når jeg skulle prøvekjøre den ut fra parkeringsplassen, så han sa til meg at jeg måtte ha litt fart for å dreie rattet for da ble det mye lettere. Det var selvfølgelig riktig. Slik er det ofte ellers også. Vi må våge å være i bevegelse før vi kan justere kursen helt eksakt. Vi må våge å bevege oss for å skape den forandringen vi ønsker. Kanskje faller ikke alle bitene på plass med en gang og kanskje finner vi ikke engang den stien vi trodde var der, men ett er sikkert, den som ikke prøver vil heller ikke finne, vinne eller skape de forandringer han/hun ønsker i sitt eget liv.
Når vi så har satt oss et mål og er på vei mot dette kan vi ofte erfare at kraften i selve bestemmelsen medvirker at de tingene som må gjøres eller ligge til rette for at vi kan fullføre distansen, faktisk legger seg til rette og løser seg etter hvert kanskje enklere enn vi mange ganger hadde trodd. Kanskje valget eller bestemmelsen var vanskelig å ta, og når du først har tatt bestemmelsen, vil de utfordringene som måtte ligge på veien dit, finne sin løsning litt etter litt. Det er det jeg mener med at ”resten er bare detaljer”. Det er ikke vanskelig å knytte skolissene når du har bestemt deg for å gå ut, fordi du har gjort det før. Men det må gjøres. Det er en detalj. Det kan være ting som er vanskelig om det er noe du ikke har gjort før, som må gjøres, men det er fortsatt bare en detalj for å nå målet. Slike detaljer er store eller små, vanskelige eller lette, men de er alle biter av den veien som fører deg til målet. Vit hvor du skal og du er kommet halvveis. Når bevisstheten skaper broer i vårt sinn, bygges veier til nye landskap og våre bestemmelser vrir startnøkkelen om i vår mentale bil. Det spiller ikke alltid så stor rolle hvilken bil du kjører, bare den er hensiktsmessig for reisen din. Bare sørg for tilstrekkelig drivstoff og vedlikehold. God tur! Måtte du finne spennende mål som fullfører ditt høyeste ønske.
RefleksjonerPosted by Gislaug Wed, March 25, 2009 23:00:03
En påstand uten en anerkjent argumentasjonsrekke, har sjelden troverdighet. Den bør faktisk ikke ha det, sånn uten videre. Et godt og relevant spørsmål vil være: Hvem skal anerkjenne argumentasjonene? Svaret må bli: De som velger å ta i mot påstanden. Fordi vi må alle til syvende og sist velge våre sannheter.
Vi velger hva vi vil tro på uansett om vi kjøper naboens tro, medias ”sannheter”, mor og fars ideologi, eller verdiene som blir forfektet av idrettslaget du er medlem av. Eller som så mange av oss gjør; vi velger å koke sammen våre sannheter fra flere hold, mikset sammen med våre egne mer eller mindre kritiske refleksjoner, tanker og holdninger. Når vi skaper denne gryten av sannheter, meninger og holdninger, lar vi sjelden et knippe av gode velfunderte argumenter underbygge troverdigheten i det vi selv tror på. Vi lar ofte holdninger som vi engang aksepterte uten å stille spørsmål ved, være retningsgivende for det vi mener og tror. Det vi lærte å tro om virkeligheten som barn, fortsetter å veilede eller villede oss som voksne, fordi vi ikke har gransket troverdigheten i det som voksne mennesker.
Slik kan vi si at våre ”troer” og frykter blir dørvoktere i vårt sinns laboratorium. Om vi ikke går igjennom ”ansettelsespapirene” til disse ”dørvokterne”, dvs. se på hvordan de ble anerkjent som holdninger og verdier, kan vi oppleve å bli sittende fast i trossystemer og holdninger som ikke gagner oss. Vi må våge å stille oss selv slike spørsmål som: Hvorfor tror eller mener jeg egentlig dette? Er det virkelig sant at…? ER det virkelig slik og slik?
De trossystemene jeg nå snakker om har ikke nødvendigvis med religiøse trosformer å gjøre. Vi tror hele tiden. Vi tror at bilen står i garasjen og at end virker, og at de selger melk på butikken, derfor kjører vi på butikken og kjøper melk. Dersom vi tror at alt er farlig, vil vi fort slite oss selv ut med angst. Eller vi tror vi selv er dumme og ikke forstår oss på matematikk fordi det var det vi lærte å tro som barn, kan denne troen føre til at vi ikke øver opp våre matematiske ferdigheter, fordi vi tenker at det ikke er noen vits i det. Slik blir troen en selvoppfyllende profeti fordi vi ikke får utnyttet og forbedret vårt potensial. Slike dørvoktere som dette trenger vi ikke. I slike tilfeller må vi ”bytte tro” skal vi kunne utvikle oss på det eksakte området.
Men selv om det jeg tror og det andre tror kan høres likt ut, viser det seg at det likevel vil være ulike måter å forstå, oppleve og fortolke disse sannhetene på. Vi er forskjellige, har forskjellig historie og ulike utgangspunkt og erfaringer. Vi ender opp med å erkjenne at våre sannheter er akkurat det; de er VÅRE sannheter. Vi har valgt dem, bevisst eller ubevisst. De er VÅRE sannheter om vi har kjøpt dem hos baker Harepus eller om vi har sanket dem i Platons fotspor.
Å ha bevissthet om hva du tror og om hvorfor du tror det du tror, er starten til mer aktivt og bevisst velge hva som er sant for deg. På den måten kan du skape livet ditt litt mer i tråd med ditt egentlige jeg og ut ifra et mer autentisk jeg.
Kanskje det kan være en idé å ta en liten mental rengjøring og kvitte seg med sannheter du egentlig ikke tror på. De stikker nemlig kjepper i hjulene for deg når du ønsker å trille til ditt mål. Ta oppgjør med dine sannheter og behold det som du har en god argumentasjonsrekke for. Slik har du sjansen til å bli et mer autentisk jeg.
